ČSV !....og det i verdens rikeste land

Stadig oftere dukker denne frasen opp i ulike sammenhenger den siste tiden. "... og det i verdens rikeste land!"

Da tenker jeg ikke på de som kanskje oftest og med mest mulig patos fremfører dette i forbindelse med politiske saker, nemlig fra den ytterste blå populistiske fløy - det vil si hvis de da ikke er opptatte med å snakke om nedleggelse av Sametinget, innvandringsstopp eller kultursløseri. 

Nei, det har på sett og vis etablert seg som en slags ironisk sluttkommentar på enhver fille-sak som åpenbarer seg. For eksempel smørkrisen før jul, hvor mange, både innenlands og utenlands småhumret  over den midlertidige mangelen på smør. Til og med rett før jul, ja - nettopp..... og det i verdens rikeste land!

Det er utfordrende å skape stort engasjement omkring politisk arbeid i samfunn hvor veldig mange - det store flertallet - har det nokså godt. Vi har sofavelgeren som jo gir uttrykk for det med sin bevisste, eller ubevisste unnlatelse av å benytte stemmeretten valgdagen. Og valgoppslutningen viser at nettopp hjemmesitterens eller sofavelgerens oppslutning omkring "hjemmesittersofa-partiet" utgjør en betydelig andel av de stemmeberettigede. 

Er sofavelgeren et uttrykk for avmakt, politikerforakt, svakt kunnskapsnivå, politikeres manglende karisma og evne til å engasjere, konfliktfokusering, manglende interesse eller rett og slett et uttrykk for at  folk har det .... nokså bra? Jeg er ikke forsker - så derfor lar jeg det henge i lufta. Historien om Obama er nettopp så interessant fordi hans kandidatur og engasjement evnet å vekke grasrota til engasjement omkring demokratenes kampanje og slagordene "Yes - we can!" og "Change!". Obama-bevegelsen gikk fra hus til hus, skaffet penger gjennom fundraising, brukte sosiale medier, hadde et tydelig budskap og en unik, historisk kandidat. Nå når Obama evt. skal gjenta bedriften ved kommende valg - er det tydelig at han etter sine år som president har havnet inn i et politisk landskap hvor det ikke er enkelt å levere endring eller de store reformer sånn helt uten videre. 

Statsminister Jens Stoltenberg og hans støttespillere opplever samme vanskeligheter i møtet med FrP-retorikken. Magnus Marsdal skriver godt om dette i "FrP-koden" og tildels i artikkelsamlingen "Mannen uten egenskaper". Det er ikke lett å skape engasjement og gode, gamle bevegelser hos et folk hvis fremste utfordring kanskje er lavkarbodietten vi følger eller luksushuset vi ikke har råd til å skaffe oss. 

"Velstands klage og fornem nød" pleide min áhkku å si. Jeg pleier av og til å låne det uttrykket der det måtte passe. I samepolitikken er det også sånn at det er vanskelig å berøre hjerter og skape slike folkebevegelser i 2012. 

I samebevegelsens vugge har behovet for en ny ČSV-bevegelse blitt satt på dagsordenen. Jeg syns det er fantastisk at det var så mange som har møtt på møtet i Tana . Det er et kraftig signal til oss alle om at vi trenger mobilisering, felles saker, felles målsetninger i en positiv samisk ånd. Vi har også sett eksempler på at mange har engasjert seg på facebook i ulike grupper, for eksempel gruppa "Advokat for sjøsamene" hvor det settes fokus på sjøsamenes situasjon. 

Kan dette behovet for samiske folkebevegelser, oppmaning til bredere folkelig engasjementet tolkes som en misnøye med de bestående organisasjoner, partier, kanaler og talspersoner? Til dels er det jo et faktum at en del av de som her tar tak i sakene kanskje ikke ser eksisterende kanaler som gode nok eller effektive nok for å få frem de sakene som de engasjerte viser oppmerksomhet omkring i denne mobiliseringen.

Vi samepolitikere bør se de gryende folkebevegelsene som en gylden anledning - vi bør aktivt oppsøke disse arenaene for å lytte, delta og sammen skape ny etterlengtet og virkningsfull politikk. Bevegelsene vil ganske sikkert skape nye politikere og vitalisere de mer erfarne politikere, rive folk opp av sofaen og ut av gammene til viktig fellesarbeid for samfunnsutviklingen.

ČSV !

Atomsikkerhet - kun for de spesielt interesserte?

Den rolige julefreden ble smått forstyrret, kan man kanskje si, av nyheten om en atom ubåt i full brann i Murmansk. Nyheten ble ikke akkurat bedre av at fem russiske offiserer ble narkotatt på samme båten. Slå dette sammen med den informasjonssituasjonen som befolkningen opplever når det gjelder slike saker, så har du deg en skikkelig julegrøsser.

Jeg spurte noen av de andre jeg hadde rundt meg som vandret intetanende rundt i en hyggelig julestemning om de visste noe om ulykken da jeg ble klar over det hele. -Næi? var svaret, og så var det frem med mobiltelefonene for å sjekke det litt ustabile nettet etter noen nyheter. Absolutt ingen ble beroliget av den russiske informasjonsansvarlige i familien, noe som viser at tilliten til korrekt og tydelig informasjon om dette fra russisk side var mildest talt svak. Det er et stort paradoks i forhold til kunnskap og informasjon som er så livsviktig er så lite prioritert på mange vis. NRK hadde intervjuet folk på gata i Sør-Varanger som ikke visste om hele ulykken dagen etter.

Nesseby ligger bare 350 km unna Murmansk, det vil si rundt fire og en halv times kjøring. Om du syns det høres langt ut, så er det kanskje fordi du bor i en annen del av landet enn Finnmark. Til sammenligning så er det 406 km til Alta hvor vi bor, og vi hadde altså kjørt de fem og en halv timene til Nesseby i romjula hvor vi har mye slekt og venner. Radioaktivt utslipp fra Murmansk kan potensielt nå frem til Øst Finnmark på rundt to - tre timer gitt vindretningen.

Slikt radioaktivt utslipp kan ha mange konsekvenser. Blant annet kan det føre til skader på cellene, og dermed også DNA-skader samt andre alvorlige sykdommer.

Faktum er at Andrejevabukta har verdens største konsentrasjon av atomubåter og atomvåpen. Andrejevabukta ligger 55 kilometer fra norskegrensa, og jeg har fått anledning til å høre dyktige redaktøren for BarentsObserver Thomas Nilsen fra Barentssekretariatet foredra om dette ved to ulike anledninger. Her er høyradioaktivt atombrensel fra mer enn 100 russiske ubåter lagret i tillegg til store mengder flytende radioaktivt avfall. Kola atomkraftverk i Poljarnyj Zori er i drift med reaktorer som er 36 og 34 år gamle.

Norge har i 2010 kommet med en stortingsmelding om Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene . En viktig melding som etter min kunnskap har fått lite oppmerksomhet. Er det ikke påfallende at vi på Sametinget ikke har behandlet denne for eksempel? Jeg syns dette er en svært viktig sak, og det også fordi vi vet at diskusjonene om å etablere kjernekraftverk i Nord-Finland også er aktuell stadig vekk.

Vi vet hva Tsjernobyl-ulykken handlet om. Det radioaktive nedfallet ble ført inn over Norge fordi vindretningen stod i vår retning dagene rundt 26.april 1986. Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter, og kom dermed inn i næringskjeden. Sauer og reinsdyr som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009. Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk.

Statens strålevern har hatt et eget overvåkingsprogram av utsatte befolkningsgrupper i forhold til radioaktive isotoper. Ja, du gjetter riktig, samene er blant disse gruppene, og det måles fortsatt den dag for å overvåke det radioaktive nivået hos den sørsamiske befolkningen. Rein spiser nemlig lav, og lav vokser sakte. Radioaktivt nedfall er derfor tilstede og omsettes i næringskjeden "saktere" for oss, slik at om man spiser mye reinkjøtt er man altså i en utsatt befolkningsgruppe. Det gjelder sikkert vilt generelt og annet som vi spiser og får inn i næringskjeden.

Sametinget har likevel ikke særlig til fokus på disse spørsmålene, i allefall ikke siden jeg ble valgt inn i 2009. Hvorfor ikke, kan man kanskje spørre seg. Jeg mistenker dessverre at dette er høyst tilfeldig. Man kan alltids argumentere omkring at Sametinget ikke har beslutningsmuligheter i slike saker, eller utenrikspolitisk påvirkningskraft nok. Da må man etter min mening også spørre seg om hva Sametinget i alle dager gjør i internasjonale miljøkonferanser som den i for eksempel Durban sist. Noen syns sikkert at Sametinget absolutt ikke har noe der heller å gjøre, men jeg er helt grunnleggende uenig i det. Urfolk er blant de som opplever utfordringene knyttet til global oppvarming, forurensing og miljøgifter bokstavelig talt sterkest på kroppen. Vi har en rett og en plikt til å delta i disse foraene. Jeg syns at både stortingsmeldingen om atomsikkerhet, atomsikkerhet og beredskap, informasjon til befolkningen og sikkerhet for oss som bebor disse nærområdene er avgjørende viktig.

Julekosen i Nesseby fortsatte tilnærmet ufortrødent selv om en gigantisk sikkerhetsrisiko for både oss, den oppvoksende generasjonen og generasjoner som ennå ikke er født faktisk utfoldet seg på andre siden av grensen. Sametingspresidenten rakk ikke å få inn en bitteliten appell om behovet for styrket atomsikkerhet i nyttårstalen sin heller. Noen som nevnte nordområdepolitikk? Ja, det ja. Den blir vel neppe behandlet i Sametingets plenum den heller, annet enn at sametingsrådet fremmer en uttalelse som er passelig rund nok.

Stod det noe om scooterkjøring der forresten?

Buorit juovllat ja ráfálaš ođđajagi

Juletiden er en fin tid, det er gode dager sammen med familie og nære. Selv om det ikke har vært så mye sne hittil, så er julestemningen like god. Vi i vårt hus har både bakt, koset oss, hatt fine, gode dager sammen. Jeg håper det er sånn for dere som leser blogg også.

Samtidig er jula en tid for ettertanke. Ensomhet og sorg, slike følelser hører også hjemme i juletiden. Det er som om alle følelser forsterkes, og det gjelder også de triste tingene i livet. Selv husker jeg godt en jul hvor jeg var på en juleavslutning på jobben. Under salmen "deilig er jorden" strevde jeg med å holde tårene tilbake. Jeg sørget - og ordene fikk plutselig et helt annet innhold enn jeg tidligere hadde tenkt over. Da jeg kikket opp så jeg en nær kollega som hadde det på samme vis på andre siden av bordet. Jeg visste at hun sørget over en veldig kjær savnet en, det var også den første jula for henne uten den som hun savnet sånn.

Selv i lykkelige stunder - er det mange som har tanker for noen som er borte i livet deres. Det hører også med i disse dagene. En klem til deg om du har mistet noen som du var glad i året som gikk. En tanke til deg om du kjenner deg ekstra ensom i juletiden.

Sender et håp om at det nye året bringer nye muligheter for gode dager for oss alle.

Og det er ikke for seint for noen av oss å ta den telefonen, dra på det besøket eller sende en gammeldags "snail-mail" (altså - brevpost - det er veldig koselig - det syns jeg når jeg ser julekortene vi har hengt på pynt i gangen vår). Selv om dagene ubønnhørlig veksler fra julehøytid og over i ett nytt år med blanke ark og fargestifter til. 

Presidentens kommunikasjonsferdigheter

I morges på NRK Troms og Finnmarks radiosending hørte jeg at det var reist spørsmål omkring den neste presidentens språkferdigheter. I saken var gruppeleder Willy Ørnebakk (AP) intervjuet og han ble fremstilt som en av de mest aktuelle til å bli sametingspresident etter Egil Olli (AP).

Saken omhandlet altså det forhold at en eventuell sametingspresident bør beherske ett av de samiske språkene. Tidligere president Ole Henrik Magga (NSR) var intervjuet i sakens anledning, og han pekte på at Sametinget som er et organ for folket, måtte sikre at presidenten kunne kommunisere med folket (på folkets premisser). Også tidligere president Sven-Roald Nystø (NSR) uttalte seg, og han sa at det ville utvilsomt være en stor fordel om presidenten behersket samisk, men at han ikke hadde noen merknader til dette ut over denne betraktningen. Dr. juris Ánde Somby fremhevet at alle i Sametingets valgmanntall i utgangspunktet kunne være å betrakte som en mulig kandidat til presidentvervet.

Dette er et interessant spørsmål. Man kan si det som Somby - at alle i utgangspunktet er kandidater, men det stemmer kanskje ikke helt i den praktiske versjonen. I alle de grupper som stiller til valg foregår det et arbeid i forkant av nominasjonene. Den prosessen er dels bundet opp i formelle strukturer, men det er også en del uformelle forhold som griper sterkt inn i dette.

Valget av presidentkandidaten er et helt sentralt grep i forhold til resten av valget. Dette skjer kanskje også før nominasjonene har kommet igang i organisasjonen eller partiet også. Og det innebærer at det skjer en durabelig "siling" av kandidater veldig tidlig i valgprosessene, selv om dette skjer på forskjellig måte i de ulike grupperingene. Å velge en "feil" kandidat vil kunne være en betydelig risiko i forhold til selve valget, og også etter valget når man skal sikre at man oppnår innflytelse i samarbeid med øvrige grupperinger. Derfor er det viktig at alle grupperinger har en kvalitetssikring av egen kandidat i forhold til å nominere vedkommende som presidentkandidat.

Forskerne Eva Josefsen og Jo Saglie har vært redaktører for en ny bok som heter: Sametingsvalg. Velgere, partier, medier. Jeg har ikke fått lest boka, så det må jeg bare si - at dette er en forhåndsomtale uten å ha gått gjennom grunnmaterialet. Jeg var tilstede ved lanseringen av boka, og fikk da et inntrykk av emnene som forskerne hadde sett på i boka. Ett av temaene i boka var nominasjonsprosessene, og studien var en studie av nominasjonene i NSR og AP i enkelte kretser i forkant av sametingsvalget 2009. Denne artikkelen om nominasjonene av Eva Josefsen skal jeg lese grundig i jula, og jeg ser frem til det.

Kvalitetssikringen av presidentkandidaten skjer også på basis av mer uformelle prosesser, det organisasjonsinterne eller partiets indre liv har ulike praksiser og ulike verdier og egenskaper som de søker etter i valget av sine ledere. Likevel må man ikke utelukke at organisasjonene og partiene med tiden bør vektlegge denne delen av valgprosessen enda mer i de formelle prosessene. Begrunnelsen for dette kan hentes ut fra eksempler i andre valg, den siste tiden har vi særlig sett slike eksempler i kjølvannet av kommunevalget. Om kandidaten skulle ha forhold knyttet til sin person som kan bli en problemstilling etter valget, må organisasjonene og partiene være kjent med dette på forhånd. Om det er ukjent og kommer opp etter valget, vil det kunne resultere i politisk avgang for den enkelte - uansett hvor høgt i det politiske hierarkiet vedkommende sitter.

I slike presidentkandidatkåringer er det kanskje mer vanlig med fokus på det man har av kunnskaper om kandidaten på forhånd. Det kan handle om kandidatens tidligere politikergjerning, erfaring, kommunikasjonsferdigheter og språkferdigheter, utdanning og ikke minst kandidatens oppslutning i egne rekker og vedkommendes potensiale for oppslutning utenfor egne rekker. Mange ting vil kunne danne grunnlag for vurderingene som gjøres. Sist men ikke minst er det heller ikke urelevant hvilke andre kandidater som evt. stiller opp internt. Det vil kunne være en viktig faktor i slike prosesser.

Jeg syns Sven-Roald Nystø har en god tilnærming til spørsmålet om samisk språkbeherskelse. Det er utvilsomt en stor fordel om en evt. presidentkandidat behersker samisk. Om vedkommende ikke behersker samisk, så har forhåpentligvis vedkommende andre veldig gode egenskaper som gjorde det aktuelt å nominere personen som presidentkandidat.

Den siste tiden har vi jo ved selvsyn fått innblikk i at kommunikasjonsferdighetene ikke nødvendigvis er den viktigste faktoren for en sametingspresident. Og personlig må jeg si at det å annonsere sin avgang to år før neste valg er tidlig. En merkelig situasjon også for oss i opposisjonen. Skal vi måtte ta på silkehanskene og la presidenten regjere i stillhet frem mot neste valg - "fordi han fortjener det" etter over tyve års innsats for samesaken? En valgkamp uten ytringer omkring sittende posisjon, fordi det er upassende, han skal jo tross alt snart gå av?

Jeg vet ikke, men jeg syns tiden for å nyte sitt otium for fullt først inntrer etter at den politiske karrieren er et avsluttet kapittel. Det heter jo fint på latin: otium cum dignitate. "Hvile med verdighet", det var det de sa i gamle Rom hvor man betraktet arbeid som et nødvendig onde. Det å ha frihet for alle slags bindinger og fri fra plikter gjorde det mulig å nyte en idealtilstand hvor både dannelse, kunstneriske aktiviteter og nytelse kunne settes i fokus. Min mening er at når man er i ringen - så er man i ringen. Vår fremste samiske toppleder er dessverre (eller heldigvis?) ikke fredet vilt for noen. Vedkommende skal ut på barrikadene for oss - og målbære vår politikk ovenfor omverdenen hver eneste dag. Det er min oppfatning.

Sametingspresidentens handlinger både skal og vil vurderes, av den enkelte velger, sine samhandlingspartnere, opposisjonen og av storsamfunnet kontinuerlig. Det hører med i byggingen av det samiske demokratiet.

Ikke ta skolene våre!

I Porsanger kommune foregår den lokale årlige budsjett-øvelsen. Det er nok lite lystelig sett fra et kommunalpolitisk ståsted. Likevel syns jeg det er meget alvorlig at kommunen igjen vurderer å legge ned både Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter og Børselv oppvekstsenter hvor det er mest kvenske, men også noen samiske elever.

Oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomiteen på Sametinget har vært på besøk hos disse to skolene nylig i forbindelse med behandlingen av Sametingets opplæringsmelding . Jeg reflekterte mye i løpet av denne reisen, og særlig fordi vi så og erfarte at begge disse skolene er så sentrale i forhold til ivaretakelsen av både samisk og kvensk kultur i kommunen.

La meg starte med Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter. Der fikk vi treffe engasjerte lærere som har stått på over lang tid med å revitalisere samisk språk, og det å ta vare på og å støtte opp om sjøsamisk kultur. Etter min mening er disse lærerne ekte hverdagshelter. Og vi traff elever som var flinke, ansvarsfulle og veldig trygge på sin egen identitet. Det var godt å komme dit, og veldig godt å oppleve et miljø der det sjøsamiske var så naturlig ivaretatt.

I Børselv fikk vi se en godt drevet skole hvor det er et flertall av kvenske elever. Vi traff skolelederen som tok veldig godt imot oss. Veggene var fulle av spennende elevarbeider, og det var også en skole hvor man hadde satset på skolemåltidet - noe vi husker at ble lovet av regjeringspartier før forrige stortingsvalg, men som denne skolen hadde greid å virkeliggjøre, selv med trange budsjetter.

Vi, sametingspolitikere, fikk virkelig kjenne på de lange avstandene som små barn helt ned i førsteklasse skal måtte reise hver dag til og fra skolen hvis kommunen virkelig legger ned disse skolene fordi de må spare penger.

Og det bringer meg over på sametingsrepresentanten fra Høyre, Knut Roger Hanssen. Hanssen er nå nyvalgt ordfører i kommunen - og det er han og hans flertall som kommer til å avgjøre budsjettforslaget som rådmannen har lagt frem. Det betyr at hans to politikerroller - på den ene siden sametingsrepresentant - på den andre siden ordfører - må forenes i en tanke og samme gjerning.

Dessverre er jeg usikker på om akkurat det er særskilt vanskelig for Hanssen. Kanskje skal man være glad for at politikere er konsekvente, men jeg håper faktisk fortsatt på at samepolitikeren i ham vinner frem med fornuft om hva som her er rett å gjøre, selv om det er slik at kommunens pengekasse er tom i Porsanger. Han burde ha gjort flere gode allianser med andre politiske miljøer i kampen for den flerkulturelle bygda si. Ikke minst for å berge skolene, siden det også foregår hard omstilling som følge av at forsvaret fortsatt bygges kraftig ned i Porsanger.

Foreldrerepresentanter fra disse to skolemiljøene har virkelig stått på for å forsøke å berge hjertet i bygda si, skolen. De er slitne av å ha kjempet denne kampen mange ganger før. Den sjøsamiske kulturen er under stort press, og har vært dette over lang tid. Saken om kystfiskeutvalget har heller ikke snudd denne situasjonen, og det er helt sant at Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter er en viktig kjerne for sjøsamisk kulturs fremtid.  Foreldrene har iherdig tatt opp denne saken lokalt, til Sametinget og til nasjonale myndigheter og politisk nivå. De har blitt møtt med skuldertrekk hele veien sier de.

Saken om det kommunale selvstyret og bygdeskolenes nedbyggingstakt har vært på tapeten lenge. For meg som er politiker på Sametinget føles det som om man raser hodet inn i steinveggen som heter kommunalt selvstyre. Det kan vi likevel ikke la oss stoppe av. Jeg føler stort ansvar ovenfor de kommunale skolene det her er snakk om.

Det er viktig at Sametinget stiller opp for disse lokalsamfunnene, det handler om legitimitet og hva vi som parlament bør og skal være opptatt av. Neste uke når vi treffes i Karasjok til komite- og plenumsmøter vet jeg at det er mange som følger forhandlingene våre.

De tror på at Sametinget faktisk kan gjøre en forskjell, også når det er snakk om at skolene trues av nedleggelse.

Brennpunkt og programmet Førsteretten

Denne uken viste NRK brennpunktprogrammet "Førsteretten". I den sammenheng ønsker jeg å komme med noen kommentarer.

1. Finnmarkskommisjonen har følgende mandat: Finnmarkskommisjonen skal på grunnlag av gjeldende rett kartlegge innholdet i og omfanget av gruppers og enkeltpersoners eksisterende rettigheter til grunn og naturressurser i Finnmark. Det innebærer at kommisjonen skal kartlegge både nordmenns, sjøsamers, reindriftssamers og andre gruppers eksisterende rettigheter. Det skal ikke konstrueres "nye" rettigheter og kartleggingen skal heller ikke ta utgangspunkt i noens DNA-profil. Slike utmarkskommisjoner har forøvrig virket i både Troms og Nordland tidligere.

2. Sjøsamer er likeverdige alle andre samer og alle andre mennesker. Det skal sies at sjøsamene har opplevd hardere fornorsking, mer systematisk rettighetsfrarøving og sist men ikke minst så har Sametinget sviktet sjøsamene fullstendig i forhold til Kystfiskeutvalgets forslag. Dette beklager jeg sterkt, og jeg skulle ønske at Sametinget hadde sikret at sjøsamenes historiske rett til fiske ble anerkjent.

3. Kvenene er samenes broderfolk, og det er regjeringen som har utformet den politikk som føres ovenfor kvenene. Sametinget har ikke besluttet hvilken status kvenene som folk har, og vi samer burde vite bedre enn mange andre hvor viktig språk og kultur er for folk. I mange saker burde og kunne vi med stor fordel gjort felles arbeid. Det er synd at Sametinget ikke fremstår som en støttespiller for kvenenes arbeid for å ivareta sitt språk og sin kultur.

4. Etter min kunnskap har ikke Sametinget utarbeidet noen overordnet prinsipiell holdning til DNA-basert forsking. Det er mye som skjer på feltet i dag, og Sametinget må fokusere på de prosesser som er knyttet til arbeidet med ny bioteknologilovgivning. DNA-basert forsking er hovedsaklig interessant i medisinsk sammenheng, selv om det sikkert kan ha stor interesse i forhold til arkeologi og historie også. Derfor imøteser jeg gjerne en sak med dette som utgangspunkt til Sametingets plenum. 

5. Det stilles ingen krav om "riktig" DNA-profil for å skrive seg inn i sametingets valgmanntall. Det som kreves er en språklig tilknytning i form av at du, dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre må ha hatt samisk som hjemmespråk. Det andre kriteriet er jfr. loven at du selv erklærer at du oppfatter deg som en same. 

6. Det er ikke sant at Sametinget konsekvent nekter forsking på blant annet de skoltesamiske levningene som ble gjenbegravet i Neiden tidligere i år. Disse levningene var for det første røvet ut av gravene, og lå i universitetsmagasinet tilgjengelig for allverdens forsking i 100 år. Ingen kan klage på at ikke forskingsinteressene har vært ivaretatt i denne sak. Gjenbegravingen var en viktig sak, og berører et felt som handler om etikk og moral. Det er tatt prøver av alle de 94 som ble gjenbegravet, slik at forskingsformål fortsatt kan ivaretas for de gode forskingsprosjektene. Det er ingen forskingsprosjekter som har søkt om tilgang til dette materialet foreløpig. Man må påpeke at raseforsking har foregått på samer i lang tid. Disse forskingserfaringene har muligens hatt sin skadevirkning i forhold til å se nytten eller behovet for forsking. Sametinget har en viktig jobb å gjøre ved å etablere nasjonale urfolksstandarder for forskingsprosjekter. 

7. Når det gjelder næringskonflikter eller rettighetskonflikter i det norske samfunnet, så ville ingen ha tenkt tanken at DNA skulle ha noe som helst med det å gjøre. Hvilken relevans har det i forhold til Finnmarkskommisjonens arbeid? Dette er en gedigen feilaktig slutning å trekke frem DNA i en sånn sammenheng. Språk og kultur trenger ikke ha med DNA å gjøre. 

Programmet reiste mange spørsmål, men var skjemmet av en uryddig tilnærming til det som må anses for folkeopplysningsdelen. Man hadde ikke gjort det nødvendige grunnarbeid med å presentere mange av disse sakene på et korrekt grunnlag. Dette skjemmet ellers et program som lett hadde kunnet blitt stående som "samepolitisk ABC". Med det mener jeg at enhver samepolitiker bør kunne svare godt på spørsmålene som programmet reiser. Dessverre var det også eksempel på samiske talspersoner i programmet som etter min mening strøk i den samepolitiske ABC eksamenen. 

Det er kanskje det aller mest problematiske i kjølvannet av programmet.

Urfolksbyen Tromsø ble ikke Romsa fullt ut

Det nye byrådet i Tromsø vedtar ventelig i dag å trekke søknaden om å bli innlemmet i samisk språkforvaltningsområde. Jeg blir opprørt over det, selv om det er både varslet og ventet. Den opplevelsen deler jeg med flere dyktige bloggere/skribenter, som for eksempel Pål Hivand og Siri K. Gaski. Javisst gjør det vondt når man opplever seg avvist og overkjørt på denne måten. Jeg er gruelig skuffet over studentbyen min, over stedet der jeg har tilbragt store deler av voksenlivet, født mine tre barn og hvor vi har vårt lille hjerte begravet på Elverhøy.

Tromsø som internasjonal urfolksby er et konsept som det har vært jobbet mye med. Ideen om et vibrerende sted hvor pulsen omfatter og inkluderer alle som bor i byen som ekte Tromsø-folk, hvor lokale og internasjonale kapasiteter utveksler ideer og bryner seg intellektuelt på hverandre mens natta er lang og innholdsrik. Det gikk et kollektivt og sukk av selvtilfreds bekreftelse gjennom oss alle når selveste Mandela-konserten i 2005 tonet ut vår felles magiske opplevelse med ordene fra Nelson Mandela om at vi er alle afrikanere (noe som jo reint faktisk er objektivt sant).

Så var det OL i Tromsø da. Der var det ikke måte på hvor inkludert det samiske Tromsø/Romsa var i planene. Dessverre endte den saken i et gedigent felles mageplask. Skuffelse.

Ideen om Tromsø inn i forvaltningsområdet for samisk språk er en sak som har vokst frem over tid. Saken var kanskje ett uttrykk for en sak hvor forankringen og oppslutningen omkring arbeidet ikke var så utbredt som det måtte være, selv hos de samiske interessentene som er direkte berørt av saken.

Her i Alta har temaet også kommet opp. Det avgåtte kommunestyret har vedtatt at saken om Alta inn i forvaltningsområdet for samisk språk skulle utredes. Altas nye flertall har gitt uttrykk for at de skal se på saken, men at de ikke regner med at de vil gå for det ved denne korsveien. Det som skiller Alta og Tromsø er kanskje sjokket over negativt oppgulp i forbindelse med saken. I Alta diskuteres samesaker hele tiden i lokale medier. Det er krasse fronter og mye som kommer til uttrykk på godt og vondt. Derfor blir kanskje ikke akkurat denne språkforvaltningssaken så fremtredende heller. Dessuten druknet den i andre saker som sykehus og bompenger i kommunevalgkampen. I Tromsø hvor ideen om dette pulserende mangfoldet har en viss kollektiv bevissthet, så er kanskje sjokket over at grumset finnes der - like under overflaten - mye større. Slik sett er et vedtak om å trekke søknaden om å bli innlemmet i samisk språkforvaltningsområde direkte i motsetning til denne kollektive Tromsø-identiteten, og det er merkfundig å se såkalte liberale partier gå i bresjen for å si nei takk til ordninger som bedre ivaretar ulike folks ulike behov.

Sist ble ordningen med samelovens språkregler evaluert i 2007. Mange spørsmål bør belyses videre i den sammenhengen. Hva får befolkningen av tjenester innen forvaltningsområdet og hva får man ikke? Hva får den samiske befolkningen av tjenester utenfor forvaltningsområdet for samisk språk og hva får de ikke? Det var grunnen til at jeg foreslo en samisk brukerundersøkelse som ny sak i Sametinget. La gå at posisjonen tolket dette til å være en språkundersøkelse som de har varslet at de setter igang, for det trenger vi også. Nå er det også varslet en revisjon av sameloven. I den sammenhengen borger det for å tenke gjennom ordningen som helhet for å tilpasse ordningen slik at flest mulig samer kan få et bedre tjenestetilbud.

Jeg funderer på om det ikke er mer formålstjenlig å finne en egen løsning for de større samiske byene. Vi i NSR har jo hatt samisk bypolitikk på agendaen lenge (først med egen plan i 1998, deretter denne nye som vi vedtok i 2007). Nå har tilogmed AP også dukket opp på arenaen. Vi må nå spørre oss selv om vi kan oppnå mye av det som har stor betydning for samer i større byer gjennom andre strategier? En egen ordning for store byer med større andel samisk befolkning er kanskje en mer konstruktiv tilnærming. Det er mulig å oppnå, og først og fremst om byenes samer går sammen om å definere hvilke samfunnsområder hvor man ønsker bedre løsninger enn i dag. Deretter må man jobbe med å få dette forankret i kommunen. I Tromsø har Tromsø sameforening i ti år arbeidet med å få forankret konseptet urfolksbyen Tromsø. Det har resultert i språksenter og samisk uke blant annet. Denne strategien bør man ikke forlate i besvikelsen over dagens vedtak. Man bør heller børste støv av den - og kreve inn konkret samisk byutvikling som et plaster på såret fra dette nye byrådet som har klappa igjen døra for samene for fullsatt publikum.

Så syns jeg dessverre også at jeg har registrert at de sentrale myndighetene på snedig vis benytter seg av å definere snevrere med tanke på samiske behov rent allment i forhold til disse forvaltningsområdene, slik at de som er bosatt utenfor - de blir heller ikke inkludert i reformer og ordninger der språkforvaltningsområdet slett ikke burde være fremtredende. Ett eksempel er samhandlingsreformen hvor både HOD og stortingskomiteen var veldig opptatt av innenfor og utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, noe som slett ikke var relevant etter mitt syn når det kommer til en felles ambisjon om en likeverdig helsetjeneste.

I morgen er det dagen derpå - og Tromsø ble ikke Romsa slik vi kunne tenke oss. Vi må starte med en gransking i speilet og spørre oss om hva vi ville med dette, og hvordan vi likevel kan oppnå det selv om symbolsaken Tromsø ble til Romsa har gått på et stort hvileskjær.

Og det fineste med dagen derpå er at det gjerne kommer mange flere nye dager deretter - og med det mange nye sjanser til å finne gode løsninger.