tirsdag 20. august 2013

Viljen er en verdensmakt

Over 50% av samiske velgere mener Sametinget ikke bør ha mer makt. Samtidig svarer folk at Sametingets beslutninger ikke har noe å si for dem. Det er et stort paradoks. For Sametinget kan ikke ha mer å si for de enkelte uten at Sametingets rolle endrer seg.

Som samisk politiker har jeg ofte tatt til ordet for at Sametinget skal ha mer innflytelse enn i dag. Jeg både ønsker og mener at Sametingets rolle må endres og at det skal være mulig å iverksette effektiv politikk gjennom Sametinget. "Viljen er en verdensmakt" sa Henrik Ibsen.

Ordet makt vekker dårlige assosiasjoner. I samiske sammenhenger kan vi langt oftere snakke om avmakt enn realmakt. Samiske valgløfter er blitt mer vanlige. Når man hører samiske politikere ytre valgløfter bør man spisse ørene og stille ett spørsmål: kan de egentlig love dette? Sannheten er nemlig både jeg og mange andre samepolitikere svært godt kjent med - gjennom Sametinget kan vi gjøre litt, men langt fra alt. Det er derfor vi kappes om å vise størst vilje. Å øve makt gjennom å vise vilje er en krevende øvelse.

Sametinget som organ har i dag muligheter til å ha innflytelse på innholdet i samiske læreplaner. Sametinget kan bevilge midler til ulike formål. Noe må prioriteres, siden det er snakk om ordninger som er innført av sentrale myndigheter og deretter overført til Sametingets forvaltning, andre formål kan man prioritere politisk. Ut over dette kan Sametinget ha innflytelse i forhold til konsultasjoner i enkeltsaker og gjennom samarbeidsavtaler. Sametinget kan i noen saker fremme innsigelser mot planverk. Sametingets påvirkningskraft handler kanskje aller mest om hvilke politikere vi velger inn på Sametinget.

Hva er vitsen da, spør du kanskje? Er disse politikerne bare ute etter personlige posisjoner? Som politiker må man ha sterk tro på de ideene og den politikken som man jobber for. En politiker som ikke ønsker innflytelse er en dårlig politiker. Det er et faktum at du ikke kan endre samfunnet eller skape nye muligheter uten påvirkningskraft. Og derfor er vi opptatt av å vise vår gode vilje. Uten viljen kan vi ikke endre eller fornye. Å ønske makt bare for maktas skyld er meningsløst. Troen på og viljen for saken du arbeider for må begrunne ønsket om innflytelse. 

Forstå meg riktig. Sametinget har makt allerede. Hvem husker ikke saken om Rio Tinto Zinc hvor daværende sametingspresident Ole Henrik Magga personlig dro ut for å gi beskjed om å stoppe prøveboring i Ráitevárri. Han øvde stor makt gjennom å vise klar vilje. I kraft av sin person og integritet kombinert med rollen som den fremste tillitspersonen for det samiske folket gav Magga helt tydelig visuelt og verbalt uttrykk for at: - Dette aksepterer vi ikke.

Det var derfor det fungerte. Det var derfor han kunne skape resultater.

Det krever derfor sin politiker å øve innflytelse og påvirkning gjennom Sametinget. For velgerne blir spørsmålet om hva de skal stemme også et spørsmål om hvilken politiker som er akslet til å bære denne kraften eller hvilken tro vi har på deres vilje til å endre samfunnet.

Jeg tror det er derfor spørsmålet om hvem som blir ny sametingspresident er så viktig i samiske valg. Når sant skal sies - så er det kun to kandidater å velge mellom. Den ene er den kandidaten jeg tror på: Aili Keskitalo (NSR) og den andre er Arbeiderpartiets kandidat Vibeke Larsen. Det skal skje intet mindre enn ett politisk jordskjelv om noen av de mindre gruppenes kandidater blir president for Sametinget i perioden 2013-2017.

Ingen presidentkandidat står helt alene. Det er også et spørsmål om politisk gjennomslagskraft og vilje i de gruppene som står bak presidenten. Samebevegelsens vilje har vært en effektiv kanal både med og uten Sametinget i lang tid allerede. Helt fra Elsa Laula Renberg til i dag - er det selve kraften i bevegelsen - den viljen og evnen som vanlige samer står for -  som er kjernen for den innflytelse vi som gruppe kan oppnå.

Tidligere valg har AP lovet direktelinje til regjeringen. Skuffelsen har vært stor når direktelinja ikke fungerer. NSR har tidligere perioder vist at man kan skape resultater ved å arbeide i forhold til de fleste grupperingene i Stortinget. Det vil vi fortsette med. Vi tror det gir best gjennomslagskraft.

tirsdag 13. august 2013

Tanker før første skoledag

I disse dager er den lange sommerferien på hell. I husene omkring sitter noen spente små og store sjeler. Snart er det første skoledag. 

Hvem husker ikke første skoledag. Det gjør jeg. Nye klær, ny rød ryggsekk og penal. Jeg var ivrig og ikke redd i det hele tatt. Husker at vi fikk blyant, viskelær og klistremerker. Jeg rakte opp handa og kunne svare på noe.

Det var ikke snakk om at jeg skulle ha samisk på skolen der jeg gikk. Da jeg begynte på skolen i Vadsø så var det ikke ett tema, det var jo rett etter at Altaaksjonen hadde vært. I Karlebotn hadde jeg hatt samisk på førskolen, men i Vadsø var det ingen som snakket ett ord om samisk (forsåvidt snakket de heller ikke mye om finsk eller kvensk i skolen dengang da). Det var liksom ikke ett tema etter det jeg husker fra mitt barneperspektiv.

Min eldste datters første skoledag ble også minneverdig for meg. Et helt år hadde en foreldregruppe styrt for å kunne få opplæring i og på samisk for en elevgruppe. Det var mange voksendiskusjoner, og jeg for min del fikk tenke mye på de her frasene om at norsk og samisk skal være likestilte språk. Det var overraskende for meg at det skulle være så vanskelig. Jeg trodde på litt smidighet, litt forståelse og at kommunen kom til å skjønne våre behov. Saken om etablering av samisk-klasse i Alta ble derfor et krasj-kurs i virkeligheten. Du kan lese mer om den saken i samisk skolehistorie (lenken fungerte ikke, men oppdaterer med den når jeg finner den). Det ble samisk klasse i Alta, og neste år begynner datteren min i femte klasse. Fem skoleår med undervisning i og på samisk. Verdien av det for oss - kan ikke beskrives.

Det jeg aller helst skulle ønske for samiske barn som i disse dager forventningsfylt pakker sekken sin sammen med spente og bekymrede foreldre, - er at de møter en skolehverdag hvor det å lære samisk språk er høyt prioritert.

Det vrir seg i magen når jeg tenker på alle enkeltfortellingene jeg har fått høre som samisk utdanningspolitiker de siste fire årene. Disse historiene handler blant annet om manglende samiskundervisning det første skoleåret, at rektor tar eleven og foresatte inn til samtale for å spørre hva de skal med samisk - egentlig. Historiene handler om mangel på lærere, mangel på ukeplaner i faget og at resten av klassen får kosetime når det er samiskundervisning. Elever som har behov for særskilt tilrettelegging får beskjed om å slutte i samisk. Det til tross for at de har like stor rett på tilrettelegging i samiskfaget som i alle andre fag.

Og så er det historiene om mobbing og plaging fordi eleven er samisk. Klumpen vokser i halsen - og selv om jeg er en snakkeglad politiker får jeg så veldig tungt med å finne ord som strekker til ovenfor den av foreldrene jeg snakker med.

Når vi tar opp problemstillingene som politikere fra Sametinget havner vi inn i en seig vegg av vennlig ignorering. Fylkesmannen sier at samiske elever ikke klager - de har ikke registrert noen klager. Tilsynene viser kanskje ett forbedringspotensiale, men det får være opp til kommunen. I kommunene har de så lite ressurser. Det er så mange andre utfordringer å ta tak i. Samisk er jo ikke ett obligatorisk fag heller. - Sykemeldingsproblemene kan vi ikke løse, sier de. -Vi mangler kvalifiserte lærekrefter, sier de.

Nasjonalt sett pekes det på Sametinget. - Det er Sametingets ansvar, sies det - og jeg regner med at det slippes ut ett lettet sukk på bakrommet når mikrofonene er slått av.

Disse problemstillingene er så kjent for folk, at jeg er ganske sikker på at du har opplevd det selv - eller du kjenner noen som har slike erfaringer. Og da er det skuffelsen blir enda større når Sametinget ikke er der for deg når du trenger oss. Sametinget tar ikke opp enkeltsaker, men kan gi kommuner veiledning i forhold til dette. Det hjelper så veldig lite når det er din unge det gjelder. 

Det er derfor NSR har foreslått et ombud for samisk språk. Ombudet skal kunne ta saken din og hjelpe deg videre
.

Sånn at samiskundervisningen kommer igang, sånn at undervisningen blir kvalitetsmessig - og sånn at du ikke slutter med samisk.

mandag 29. juli 2013

Buorre beaivi ja bures bures - det er valg igjen

Arbeiderpartiets presidentkandidat til Sametinget Vibeke Larsen har foreslått at alle elever i norske skoler skal lære å hilse på samisk. Det er en fin ambisjon som få samepolitikere kan ha motforestillinger til.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var journalist. Da kunne jeg for eksempel ha spurt Larsen om hvorfor de ikke har fått dette emnet inn når sametingsrådet har arbeidet med revisjon av læreplanene i det siste? Kanskje hadde Vibeke Larsen svart at det var Árja som har sametingsrådsmedlemmet som har ansvar for læreplanene. Da er det kjekt å huske at i sametingssystemet er sametingsrådet et kollegialt organ, noe som innebærer at selv om hvert enkelt sametingsrådsmedlem har ansvar for noen saksområder spesielt, så har alltid sametingsrådet som kollegium et samlet ansvar for alt politisk arbeid som sametingsrådet gjør. Det burde jeg vite som sitter i Sametingets kontrollutvalg, som jo har fått høyt kompetente jurister til å vurdere akkurat det forholdet.

Ett annet spørsmål jeg kanskje kunne stilt var: hva sier dine kolleger i regjering til dette valgløftet ditt da, Larsen? Har du drøftet det med din partikollega statsministeren eller andre i regjering? Eller jeg kunne spurt om hele Arbeiderpartiet står for dette valgløftet, eller bare sametingsgruppa til Arbeiderpartiet. Samepolitisk forum da? Har de vedtatt det? Har noen av APs ordførere besluttet at vi bare setter dette opp som ett lokalt opplæringsmål i kommunen hvor man bor?

Uansett hvordan det er - så er jeg ikke noen journalist. Det jeg vet er at uansett om man hadde fått dette målet om at alle elever i norsk skole skal lære å hilse på samisk konkretisert i læreplansform (eller evt. inn i lærebøker i det minste) - så ville det kanskje tatt lang tid å gjennomføre i praksis. Grunnen til det - er at skolen er et system som tar tid å vende på mange vis. Lærere i norsk grunnskole må få etter- og videreutdanningstilbud om samiske emner. Ja, det er kanskje på tide at lærere i norsk grunnskole ta noen studiepoeng eller noen kurs for å styrke det samiske innholdet generelt i undervisningen. Ett videre- og etterutdanningsløft ville bidratt mye.

Kanskje er det bare at det er valgkamp igang nå. Jeg sitter å tenker litt på noen løfter som det bærende regjeringspartiet i Norge har gitt angående samiske saker. Jeg husker for eksempel parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Helga Pedersen da hun før en budsjettbehandling for ikke så lenge siden snakket om at Harry Potter-bøker bør oversettes til samisk. Uansett hvordan det er - så har jeg ikke hørt noe eller sett noe til samiske Harry Potter bøker siden den tid. Det jeg vet er at mine barn leser Vulle Vuojaš på samisk, noe forlaget ČálliidLágádus har sørget for oversetting av (det er forresten bare tre bøker igjen hos forlaget, og de koster hele 3000 kroner pr. stk). Minstemann fryder seg over Bamse-bladet som er oversatt (med støtte fra Sametinget) av ABC-Company.

Apropos samiske læremidler. Der liker ganske mange politikere å sitte i skyttergravene å peke på hverandre. Det jeg undrer meg over, som mor, samepolitiker og samfunnsengasjert - er hvorfor det å sikre læremidler til samiske elever på samisk er et så lite prioritert og profilert valgløfte? Eller kanskje jeg egentlig vet det. Det koster for mye penger, det krever for mye menneskelig kompetanse. Media - som for eksempel VG - bryr seg ikke om noen få samiskelever - det har ikke allmennheten i Norge interesse av, kanskje. Derfor når man lettere fram om man snakker om alle elever i norske skoler. Det har mer allmenn gjennomslagskraft. Harry Potter er også mer interessant enn lærebøker. Det trenger man ikke være journalist for å skjønne.

I mitt hode er det jobb nr. 1 å sikre at de samiske elever som vi sender i grunnskolen for å lære på sitt eget språk, har en soleklar rett til læremidler på eget språk. Ellers vil konsekvensene for samiskspråklige elever som får undervisning på sitt eget språk, en systematisk svakere utdanning enn de norskspråklige elevene i norsk grunnskole. Norske elever har faktisk rett på læremidler på eget språk. Det har ikke samiske elever. Det er veldig lite fokus på akkurat dette, ingen plagsomme medier eller journalister som spør om det. Hva det sier om statusen for utdanning i og på samisk orker jeg ikke engang utbrodere.

Å hilse på samisk og å lese Harry Potter på samisk er viktig nok det. Jeg applauderer forslagene.

Men så tenker jeg litt på enkelte arbeiderpartifolk som på Sametinget gjentatte ganger vært på talerstolen for å minne oss i opposisjonen om at man må være realpolitisk, og ikke minst at politikk er prioriteringer. Det er ikke så sjelden jeg har hørt dem raljere med det de kaller symbolpolitikk.

I disse dager er kanskje også arbeiderpartipolitikerne enige i at symbolpolitikk tjener sitt formål det også. Kanskje særlig i valgkamptider.

PS. For de som har lyst å lære seg å hilse på samisk selv, så har språksenteret i Gáivuona/Kåfjord laga et minispråkkurs i samisk hvor hilsefraser inngår.

torsdag 25. juli 2013

Ikke mer husmorsferie på Aud!

Fremskrittspartiet kom inn på Sametinget med tre representanter ved forrige sametingsvalg. Hovedsaken som FrP har formulert og kampanjert omkring er at de skal legge ned Sametinget. Siv Jensen - formann i FrP - mener også at sametingsbygget kan passe som museum. Hennes partikollega Per Sandberg mener Sametinget kunne passe som hotell.

Etter fire år på det hun selv karakteriserer som husmorferie på Sametinget, har gruppeleder for FrP - Aud Marthisen etter det jeg har registrert kun fremmet to nye saker for behandling i Sametinget. Disse to forslagene har i all hovedsak omfattet det å redusere Sametingets engasjement og den politiske involveringen gjennom reduksjon av papirmengde og møtetid.

Frp har totalt med sine tre representanter greid å fremme ytterligere fire saker i løpet av disse fire årene, deriblant et forslag -  fra Arthur Tørfoss som representerer FrP i Nordre Valgkrets. Av de totalt 6 forslagene fra FrP er det mye markedsførte forslaget om å legge ned Sametinget som ble fremmet av Hans J. Eriksen på plenum 08.03.2011.

Å være aktive i politisk sammenheng er selvsagt mye mer enn dette med å fremme forslag til nye saker. FrP har levert forslag i enkeltsaker, som for eksempel budsjett og andre saker. Jeg syns likevel at det er viktig at velgerne får mer kunnskap om hvilket politisk initiativ vi kan vente oss videre fremover av FrP på Sametinget. Forslag til nye saker er etter min mening å regne som uttrykk for politisk retning og initiativ fra gjeldende gruppering.

Tilbake til husmorsferien. Min erfaring fra Sametinget er at det er langt fra en husmorsferie. Vi har møter fra kl. 09.00 til kl. 20.00 i perioder, og mine dager er fulle med å fremme saker for min valgkrets, komiteledelse og komitemøter, gruppemøter, plenumsmøte, pressemeldinger, leserbrev og intervjuer. Vi skal delta på seminarer og skrive innlegg og forslag i enkeltsaker til frister - og forhandle med andre grupperinger og internt i egen gruppe. Det er ikke få ganger at jeg har sittet langt ut over natta å jobbet sammen med mine politiske kolleger, for eksempel i budsjettsaker. Klokken har vært tidlig morgen før vi kom oss i seng, og det fordi vi har mye politisk arbeid som vi må gjøre (ikke for at vi sitter i badstua).

Det er derfor jeg syns Marthinsens beskrivelser fra sametingsarbeidet er så merkelige. Det virker ikke som om vi har vært på samme sted, behandlet samme saker og det er nokså åpenbart at vi legger ulikt med tid og krefter inn i våre verv. Når man så ser på de nye sakene som FrP har fremmet - så er det heller ikke mange saker som omfatter velgernes interesser etter min mening. De har fremmet noen systemrettede forslag - og forslagene handler aller mest om å hindre Sametinget og det samiske folkets folkevalgte organ å videreføre samepolitisk aktivitet.

Det er ikke gitt at samiske velgere flest ville fått det så mye bedre uten Sametinget. Sametingets virkemidler brukes av mange, småbedrifter, primærnæringsutøvere og kulturtilbud i samiske områder. Læremidler til samiske elever og helseprosjekter mottar også støtte, og mange andre formål. Jeg tror disse formålene er viktige for veldig mange i samiske områder.

Det må derfor etter min mening være anledning å stille velgerne i Troms og Finnmark spørsmål om de virkelig er fornøyde med å sponse husmorferie på Aud Marthinsen (FrP) og de andre FrP representantene i bytte for det engasjementet Frp har vist hittil på Sametinget. Min mening er at det er bortkastede stemmer å sende folk til Sametinget som ikke syns det politiske arbeidet på Sametinget har betydning.

Derfor er min oppfordring til velgerne at man rett og slett lar være å sponse fire nye år med husmorsferie på FrP gjennom at man velger andre alternativer enn FrP på valgdagen.

fredag 28. juni 2013

The biggest looser i Sápmi: behovet for fettfrysingsmaskin er stort

Sametingsvalgkampen er i gang. Det burde merkes, og velgerne føler kanskje samme lette irritasjon som når myggen svermer hissig omkring sin utvalgte blodgiver. Jeg har forståelse og medfølelse for alle dere som velger å sette oss aspirerende kandidater på "block" på sosiale medier. Min trøst til dere får være: det går over - i september.

I mellomtiden skal det være agurktid. Det er tiden da aspirerende journalister får leke seg på desken. Det er da vi får nyheter om monstermarihøner og møll i øret, alt fremført med krigstyper. Det er kanskje samme det, mange er likevel opptatt med den etterlengtede sommerferien.

Vi som driver med å fri til velgernes gunst forsøker å holde koken med mer eller mindre viktige saker. Jeg for eksempel, sendte søndag ut en pressemelding til forskjellige lokale medier om vårt krav om at fiskeriministeren sørger for leveringsplikten. Noen medier valgte å trykke saken, heldigvis, for det er en viktig sak etter mitt syn. Andre medier - som for eksempel NRK Sápmi - overså den. Det kan jo hende de hadde mer presserende saker på desken, at saken var for dårlig formulert - eller at det var uinteressant på grunn av at det var jeg som fremførte saken. Redaksjonelle vurderinger kan være så mangt, og det får stå som et spørsmål på Svarte natta konferanser. Jeg får ikke oppslag på alle saker jeg sender inn, selv ikke i en begynnende agurktid.

Jeg innser selvsagt at toppkandidatene for de ulike grupperingene på Sametinget først og fremst må få plass i NRK Sápmi når det er valgkamp. Denne gangen har NRK Sápmi valgt å slippe til toppene på bloggplass - helt uredigert -  frem til valget. Tilfellet vil det, at det er mange kvinnelige toppkandidater til valget denne gangen. Vår kandidat Aili Keskitalo, APs kandidat Vibeke Larsen, FrPs Aud Marthinsen, og Árjas Laila Susanne Vars får blogge når de vil - om hva de vil.

Som politiker syns jeg det var helt glimrende at toppene får slippe til uredigert - i begynnelsen. Vi fikk lese om mer eller mindre svulstige visjoner, og noen toppsaker som kandidatene er opptatte med. Endelig et forum hvor journalistene ikke "kutter", kommer med plagsomme spørsmål eller får oss til å fremstå på en annen måte enn vi selv syns vi er. Det var deilig.

Jeg har med stor interesse sett på noen av presidentkandidatdebattene hittil. Det er utvilsomt flinke toppkandidater for mange av grupperingene. NRK Sápmi gjør en god jobb med å streame debattene, og det er rikelig med tid for kandidatene i disse debattene, ikke de sedvanlige 30 sekundene man kan oppnå ellers - hvis man har Grand Slam - på Oddasat. Toppkandidatene snakker og sier mye fornuftig. De ser flotte ut. Det har vært litt vanskelig å se forskjell på hva de ulike grupperingene mener å gjennomføre om og når de velges til høsten. Etter to timer sitter man litt igjen med følelsen av at det er "VM i flink pike" som gjennomføres.

Det er da jeg som erklært feminist i bakhodet bekymrer meg for at det hadde vært bra med en mannlig toppkandidat i omløp. Jeg fortrenger selvsagt tanken. Det går seg nok til - tenker jeg. Og det er jo ikke det at de skal hamre løs på hverandre som i en cat-fight heller. Nei, det ville være usjarmerende, og ikke minst, veldig frustrerende for mange velgere som helst vil at vi skal være enige. Man kan være redelig politisk - ha respekt for hverandre - men samtidig filleriste politikken som motparten bringer til torgs. Ja, det kan man, og da er det vel heller det mer mannlige uttrykket "bikkjeslagsmål" som dukker opp. Det er mer dynamikk i det enn i VM i flink pike tror jeg.

Rett før vi avsluttet denne perioden med siste plenum i juni - leste jeg i avisa Ságat at sametingsrådet hadde bevilget 300.000 til en fettfrysingsmaskin i Karasjok. Siden jeg - som mange andre - dessverre har litt for mye å ta i - tenkte jeg at jeg ikke turte ta opp spørsmålet om fettfrysingsmaskin virkelig var sentralt i samisk samfunnsutvikling. Den kommer rett i retur til meg tenkte jeg og holdt (nesten) munnen om prioriteringene.

Og la oss være helt ærlige, overvekt er ett samfunnsproblem. Selv om forskingen har funnet at samiske jenter er mer tilfreds med egen kropp, så trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at dette er i sterk endring i dag. Psykiater Siv Kvernmo trodde at dette forskingsfunnet kunne ha med det tradisjonelle samiske kvinnesynet å gjøre. I 2004 sa hun til avisa Nordlys følgende: "Tradisjonelt skulle samiske kvinner se godt ut, de skulle ha litt former. Det var et tegn på at familiefaren hadde god råd og at han kunne skaffe mat til familien. Jeg tror endel av dette idealet lever i de samiske miljøene i dag også. Det er noe som går igjen i hele Sápmi, både langs kysten og på innlandet."

Jeg har utholdt min del av slankediskusjoner på Sametinget. Representantene er på lavkarbokurer og trimkurer, vi skal slankes og trimme til halvmaraton, noen sverger til høy-lavkarbo og andre er mer deltidslavkarbo. Dette gjelder både kvinner og menn på Sametinget, og det er gjerne over lunsjen vi drøfter slankingen inngående. Ja, det er nesten sikkert at det ikke går ei eneste uke på Sametinget uten at vi er godt inne i tips og triks sesjonen for vektnedgang. Det mens vi spiser enda mer (det er tilogmed dessert til lunsjen for de ekstra viljesvake - en sterkt minkende gruppe om man skal tro på praten).

Jeg pleier også å prøve å gå ned i vekt i mellom, men har ikke lyktes hittil, dessverre. Det er da jeg blir så glad når jeg kan lese FrP Auds blogg på NRK Sápmi. Ja, hun skal legge ned Sametinget, men hun sverger nå til Grete Roede og trim. Hun har allerede gått ned 8,5 kg og mer skal det bli. Kanskje flyttes lunsjsamtalene neste sametingsperiode til plenum hvor vi vedtar diett-tips? NSR går kanskje for trening, FrP går for Grete Roede... Spennende. Når vi i tillegg har fettfrysingsmaskinen som AP, Árja og ÅSG har finansiert gjennom Sametinget tilgjengelig i Karasjok neste periode, så regner jeg med at dette her blir en smal sak. Det blir et politisk live-show om "the biggest looser" de kommende fire år.

Det var enda godt at NRK Sápmi nedprioriterte den saken om leveringsplikten. Det er nok adskillig mer interessant hva sametingstoppene spiser eller ikke spiser. 

søndag 6. januar 2013

Den norske kulturkampen

Den norske kulturkampen er på alles lepper. Anført av blant annet Christian Tybring-Gjedde (FrP) og debattanter som Jon Hustad. Disse to har funnet anledning til å henge en debatt som faktisk har gått lenge under multikulturalisme begrepet på kulturminister Hadia Tajik (AP), og med det kan man si at debatten er gått veldig mainstream.

Ola Borten Moe (SP) er også en av flere som over tid har gått i bresjen for det som jeg her vil kalle den norske kulturkampen. I 2009 sier han i ett intervju med Adresseavisa at "Dette er Norge. Det fins ikke noe annet utgangspunkt enn vårt. Vår religionsfrihet og ytringsfrihet blir truet hver eneste dag." Siden har han også slått et slag for "positiv nasjonalisme" som han kaller det i et intervju i Morgenbladet for et par år siden som jeg ikke fant på nett og kan lenke opp.

Debatten tar utgangspunkt i at norsk kultur er under press, og at det flerkulturelle vil bidra til at norsk kultur vil tape over tid. Og multikulturalisme-debatten er også en sentral debatt i akademia. Særlig med tanke på det å definere innholdet i multikulturalisme begrepet. I de senere år har man i norske akademiske miljøer problematisert multikulturalisme som ideologi og noen har forsøkt seg på en middelvei ved å forsøke å si ja til flerkultur, men nei til multikulturalisme som en overbygning for tenkning og systemer i landet. I det offisielle Norges dokumenter er begrepene under diskusjon hvor det i stortingsmelding nr. 49 (2003–04) «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse» blant annet fremkommer i punkt 3.2 at "multikulturalisme kan låse mennesker fast i båser" og at "politikk for flerkultur kan kritiseres for at den med eller uten vilje fremmer en kulturforståelse som ser kultur som stivnet og uforanderlig".

Disse spørsmålene er i høy grad interessant også i forhold til debatten om samisk kultur-, samfunns- og rettighetsutvikling. Etableringen av Sametinget er en del av dette. I samiske miljøer kjenner vi svært godt til avarter av disse debattene som stadige spørsmål om berettigelsen av Sametinget som folkevalgt organ, problematisering av urfolksbegrepet, spørsmål om hva samisk kultur er (alltid i forhold til den norske kulturen), og om det finnes samer (sic!) og ikke minst det evindelige sporet om de "mange" samiske særrettighetene.

Etter 22.juli var mulitikulturalisme-debatten veldig sentral i mange fora. Det er en viktig debatt fortsatt, og det skal vi ikke glemme. Jeg er egentlig mest overrasket over at de ledende sametingspolitikerne ikke har grepet anledningen til å diskutere situasjonen for samisk kultur i kjølvannet av disse debattene som nå har gått over lengre tid. Det burde vi, det er virkelig en gylden anledning for oss med vårt urfolksperspektiv.

Spørsmålet har nemlig meldt seg mer enn en gang. Er den norske kulturen under et sånt press at det rettferdiggjør at samiske barn ikke får oppfylt sine rettigheter til opplæring i og på samisk? Er den norske kultur under ett sånt press at det rettferdiggjør at samiske museer må få mindre bevilgninger fra staten enn tilsvarende norske? Er den norske kulturen under et sånt press at det er riktig at samiske barn ikke får læremidler i og på eget språk og at samiske eldre ikke får snakke samisk når de mottar omsorgstjenester (hvor blir det av den samiske verdighetsgarantien?). Eller er den norske kulturen under ett sånt press at vi må legge ned Sametinget? Det er mange spørsmål man kan formulere slik.

I noen debatter jeg har deltatt i - har jeg forsøkt å stille følgende retoriske spørsmål:
-        I 2010 var det kun 67 barnehager i Norge som gav samisktilbud til barna, av disse var 30 barnehager norske barnehager som gav ett samisk tilbud mens 37 av barnehagene var samiske barnehager. I 2010 var det altså snakk om 817 barn i Norge som fikk ett eller annet tilbud om samisk i barnehagen. Det er til sammenligning 5800 barnehager i Norge og det er 192 600 barn i disse barnehagene. Hvordan kan 817 samiske barn utgjøre en kulturell trussel for disse 191 783 andre barna?

-        Videre var det samme år 2245 elever som fikk undervisning i faget samisk på skolen. I tillegg hadde 917 elever i grunnskolen samisk som førstespråk. Opplæring i og på samisk foregikk ved ni grunnskoler i Norge.  Det er 612 168 andre barn i norsk grunnopplæring og 3000 norske grunnskoler – og spørsmålet blir dermed - hvordan kan disse samiske elevene utgjøre noen som helst form for kulturell trussel mot de 612 128 andre barnas norske kulturbakgrunn i Norge?

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det er for eksempel totalt 10 926 folkevalgte i 430 kommune- og bystyrer i Norge og 169 stortingsrepresentanter i dette landet. Til sammenligning er det 39 folkevalgte i Sametinget. Hvordan kan disse 39 sametingsrepresentantene utgjøre en særlig og urimelig maktutøvelse ovenfor de 11 095 andre folkevalgte i dette landet? Om vi også rent faktisk går inn på selve Sametingets rolle - så vil man kunne finne at den relle makten i Sametinget er nærmest det vi kan kalle makt når vi snakker om symbolsk maktutøvelse. Budsjettene til Sametinget er i stor grad bundet opp mot ordninger som staten selv har innstiftet og hvor forvaltningen etterhvert er overført Sametinget.

Disse få eksemplene viser etter min mening at oppkonstruerte trusselbilder av situasjonen svært ofte settes inn i en fullstendig forvridd forholdsmessig kontekst. Den norske kulturkampen er likevel så påtrengende at debattene nå har gått i lang tid på mange nivåer og i mange former.

Jeg har noen ganger fundert på om det norske kulturløftet burde mangedobles, og om det kanskje ville ha ført til at majoritetsbefolkningen ville kunne opparbeide mer romslighet og toleranse og ikke minst forståelse for den samiske kulturen. Det norske kulturløftet må gjerne mangedobles, men jeg tillater meg faktisk å tvile litt på om toleransen og romsligheten for andre kulturer nødvendigvis øker. Jo mer monokulturelt dette samfunnet fremstår, jo vanskeligere trur jeg at det blir det for urfolk og permanente minoriteter - jo mer begrunnelser og forklaringer må vi komme med for å berettige vår eksistens.

En hovedutfordring er en regulær kunnskapsbrist i majoritetssamfunnet om samiske forhold. Det viser seg for eksempel  i den "hvitvaskede" undervisningen som gis norske skolebarn i dette landet. I læreplanene tas det ikke opp at man i skolene skal ta frem historien om fornorskingen, noe som blir problematisert av Hadi Strømmen Lile i hans doktorgrad og i flere debattinnlegg. Hvordan kan man  forstå den samiske situasjonen, når man ikke kjenner historien og konsekvensene av en aktiv politikk for å utrydde samisk språk og kultur i over 112 år?

Mens Tybring-Gjedde og Tajik må forsøke å definere hva norsk kultur er, - pinnekjøtt og kålrabistappe eller pølser og 17.mai, så blir dette etter min mening merkelige eksempler hvis man snakker om en kultur under press. Den samiske befolkningen er til sammenligning i en situasjon hvor ett mindretall av vårt folk kan vårt eget språk. Fortsatt er det vanskelig for de oppvoksende barn å få det de etter FNs barnekonvensjon, ulike internasjonale konvensjoner og norsk opplæringslov har rett til: nemlig undervisning i og på sitt eget språk.

Hva handler den norske kulturkampen om egentlig? Er det snakk om retten til et monokulturelt samfunn, eller er det snakk om en kultur under press som kjemper for kulturell overlevelse eller er det retten til definisjonsmakta vi snakker om?

Opplys meg gjerne.

onsdag 19. desember 2012

Álttá sámiid searvi 40 år


På tampen av dette året ønsker jeg som leder av Álttá sámiid searvi å ønske medlemmer, tidligere styremedlemmer og tidligere ledere for Álttá sámiid searvi tillykke med hele 40 års arbeid i lokalsamfunnet i Alta. Foreningen ønsker å markere de 40 årene med ivrig innsats for å fremme samisk språk og kultur her i Alta med en mottakelse under Alta Sami Festival fredag den 8.februar her i Alta. Det blir en åpen markering, og vi ønsker alle hjertelig velkommen og vil annonsere dette nærmere over nyåret.
 
Vi er veldig glade for at Alta kommune, og våre samarbeidspartnere forøvrig de siste årene har prioritert å skape en breddefestival som Alta Sami Festival, hvor det foregår spennende og mangfoldige aktiviteter en hel uke til ende i Alta i februar. I fjor var det hele 2000 besøkende på de ulike arrangementene som fant sted i festivaluka. Det vil derfor være en flott anledning for oss å markere våre 40 år under festivalen i februar, og vi håper selvsagt at mange vil være med å feire sammen med oss når den tid kommer.
 
Sameforeningen i Alta har gjennom alle disse årene jobbet svært mye med å gi ulike tilbud til befolkningen i området, med både språkkurs, duodjikurs, stedsnavnmarkering, feiringer av 6.februar, flagging på samiske flaggdager, tilbud om sosiale aktiviteter, etablering av samisk barnehagetilbud, samisk kulturhus og ikke minst etableringen av samisk språksenter. Sameforeningen har fungert som en arena for mange samer, og har også virket aktivt i forhold til kommunen vi bor i, Sametinget og andre aktører i vårt lokalsamfunn. Det er ikke mulig å nevne alle ting som foreningen har hatt på agendaen gjennom tiden, men det er mangfoldig og viktig arbeid som har vært gjort.
 
Foreningen har også hatt markante personer i virke for det samiske samfunnet og for foreningen - som for eksempel Ruth Rye Josefsen (1923-2008), som var en av de første sametingsrepresentantene fra området vårt. Tore Bongo er også æresmedlem i foreningen og tidligere sametingsrepresentant, og han har brukt utallige år i aktivt arbeid for det samiske folk på så mange vis. Tidligere medlem Eva Josefsen og dagens nestleder John Harald Skum har også sittet på Sametinget med base og utgangspunkt fra Álttá sámiid searvi. Mange burde vært nevnt, og det skal vi også bruke anledningen til under vår markering i februar.
 
Sameforeningen er en av de største sameforeningene i Norske Samers Riksforbund, og det er vi stolte av. Som leder i foreningen vet jeg at vi står ovenfor ett veldig aktivt år i 2013.  Det er mange store aktiviteter som skal finne sted i Alta fremover. Vi skal først fylle sentrum med spennende tilbud i februar med Alta Sami Festival. Deretter skal NSRs ungdomsutvalg ha en større konferanse her i Alta i april og så skal hele verdens urfolk komme hit til Alta 8.-13. juni 2013. 

Alle disse hendelsene gleder vi oss til, og vi skal søke å bidra så godt vi kan for å gi besøkende og andre gode opplevelser. Foreningen har et meget aktivt kursutvalg og har akkurat etablert et idrettsutvalg for å gi samiske idrettstalententer muligheten til å konkurrere i SVL-N sine arrangementer og gjennom dette også muligheter til å bli plukket ut til å konkurrere med andre urfolksungdom i Arctic Winter Games.
 
På vegne av den spreke jubilanten vil jeg også benytte sjansen til å ønske alle en riktig god jul og godt nyttår!
 
Buorit juovllat ja ráfálaš ja buori ođđajagi!