mandag 29. juni 2009

Samisk skolekrise?

Det har vært en stor debatt over lengere tid om samiske læremidler. Debatten startet når samiske lærere etterlyste oppdaterte samiske læremidler tilpasset skolereformen kunnskapsløftet. Sametinget overtok forvaltningsansvar for læremiddelproduksjonen for 8-9 år siden. En evalueringsrapport om samisk læremidler som NSRs sametingsråd under ledelse av Keskitalo bestilte viste videre at det eksisterte opptil flere problemer med både selve læremiddelproduksjonen (som gikk tregt) og ikke minst distribusjonen av læremidler til brukerne (læremidlene ble ikke solgt).

Skoleeier - det vil si kommunene - hadde altså bare i varierende grad kjøpt inn læremidlene som fantes - og det førte blant annet til at forlag satt med masse gamle læremidler på lager. Resultatet ble at Sametinget under ledelse av AP da kom med den grovt overpromoterte "løsningen" på disse utfordringene med ordspillet "gratis læremidler". Til orientering er læremidler i den norske grunnskolen allerede gratis for brukerne fra før, så det APs sametingsråd egentlig mente var at løsningen måtte være å kjøpe opp alle lagre av gamle læremidler og distribuere det til kommunene. Resultatet av denne politikken er at man nå bruker sårt tiltrengte ressurser som burde gått til utvikling av oppdatert læremiddelmateriale, gjerne digitale læremidler for ungene i skolen - til storinnkjøp av gammelt materiale.

Det mest frustrerende med dette er at det er "de verste" kommunene som får full uttelling for denne politikken fra Sametingets side. De som med viten og vilje har unnlatt å kjøpe inn læremidler får nå "belønning" for at de ikke har tatt fullt skoleeieransvar for de samiske ungene. Signalet av denne politikken må være - det er bare å drive det langt nok, så vil Sametinget ta all skyld i offentligheten og ikke minst den økonomiske støyten for den ansvarsløsheten man driver på ungenes bekostning i kommunal regi. Det passer kanskje AP sametingsrådet godt å subsidiere/belønne AP - kommunene som ikke vil ta skoleeieransvaret for samiske unger - hva vet vel jeg.

Den samiske skole står med enorme utfordringer fremover. Vi mangler kvalifiserte lærere, det mangler vikarer, vi har utfordringene med de høyst ulike språknivåene i skolen, mangel på personell og ressurser til skoleutviklingsarbeid og kvalitetsproblemer. Allmenne utfordringer som mobbing, manglende budsjetter, dårlige skolebygg og nedlegging av samiske bygdeskoler og andre tema skal jeg ikke nevne en gang. Vi vet at det er gjort doktorgradsarbeid som viser at leseforståelsen hos barn i den samiske skolen er et område som må prioriteres høyt fremover.

DET er dessverre ikke sametingsrådet særlig opptatt av der de fortsatt er fullt opptatt med å overselge det politiske "gjennombruddet" med å spre gamle skolebøker til ungene våre og ikke minst belønne udugelige partikamerater som ikke bryr seg om skoleeieransvaret for samiske barn. Sametingsråd Jørn Are Gaski og parlamentarisk leder Willy Ørnebakk skryter hemmningsløst enda en gang over at de endelig får distribuert gamle læremidler til ungene våre. Tusen takk får man si. Det jeg gjerne skulle visst var hva de skal gjøre for å sikre at den samiske skolen er like god som den norske skolen? Hvordan får de forpliktet egne partikamerater til å ta sitt ansvar?

Jeg tror ikke samiske foreldre er så veldig annerledes enn andre foreldre. De vil ha det aller beste skoletilbudet for sine barn. Om man så mye som aner at ungene vil kunne bli "skoletapere" så skygger man banen. Den samiske skolen med de stadig tilbakevendende elendighetsbeskrivelsene og den påfølgende ansvarspulverisering som skoleeiere, Kunnskapsdepartementet og Sametinget på vellykket vis bedriver vil ikke virke rekrutterende for den samiske skolen.

Vi kan stå ovenfor en samisk skolekrise - og da vil gamle læremidler være en av flere spikre i kista.

lørdag 27. juni 2009

Sommerjobb til ettertanke

Gjennom tidene har jeg prøvd mye forskjellig i sommerjobb-tiden. I ettertid er det erfaringer som jeg gjerne tenker tilbake på, egentlig. Ikke alt var like morsomt, men man lærte noe nytt hver jobb. Vasking på patologen på Kirkenes sykehus, brannkonstabel med første arbeidsdag St.Hansaften, støttekontakt og radioassistent er blant de jobber jeg har fått prøve meg i sommerstid gjennom årene. De sterkeste menneskelige erfaringene har jeg fått i de engasjementene jeg har hatt innen eldreomsorgen.

I den sammenhengen har jeg opplevd å få "godkinn" før natta senker seg, lytte til selvopplevde historier så dramatiske at man nesten ikke kan tro det har skjedd og sett både fortvilelse og glede. Gleden for de eldre i institusjoner er ofte knyttet til besøk av sine egne folk. Et julekort blir lest i fillebiter, tårene som triller stille etter en etterlengtet telefon. Som livet er mangfoldig - er også menneskenes ulike situasjoner det. Noen ganger er det slett ikke et savn å ikke få besøk av familien - det kan skyldes både konflikter eller at glemsel gjør de nærmeste til ukjente fremmede. Jeg har opplevd ramsalt utskjelling som følger personellet både i tide og utide, begrunnet eller ubegrunnet. Du finner kort sagt litt av det meste på gamlehjemmet, som ellers utenfor institusjonens fire vegger også.

Jeg husker særlig en nattevakt hvor jeg satt å vevde komagbånd. Jeg var opptatt om de ble bra eller ikke, for jeg hadde ikke gjort det alene så mange ganger før. Da kom en av de eldre til vaktrommet. Han var bare på en liten nattlig spasertur, kanskje var han litt selskapssyk i sommernatta. - Nå - ka du gjør? sa han. - Ja - jeg vever komagbånd, men jeg vet ikke hvor bra det egentlig blir sa jeg og viste "produktet" frem. Her skulle produktet vurderes av en ekspert! Han kastet et blikk ned - nokså uengasjert faktisk - han hadde sett dette millioner av ganger før - så sa han lakonisk: - Når de gamle kjerringene i Karlebotn med bare ett øye kunne veve - så må nå du som har to øyne klare det minst like bra! Og det var godt sagt syns jeg:)

Vi ser med jevne mellomrom at det kommer opp saker fra eldreomsorgen. Og sakene er ofte rystende. Mangel på tolk, mangel på mat, mangel på stell og hjelp med det grunnleggende er blant eksemplene. Eldre i institusjon eller med behov for hjemmehjelp er en utsatt gruppe, og samiske eldre er på sett og vis dobbeltutsatt. Grunnene kan være mangel på kommunikasjonsmuligheter og større sårbarhet i forhold til kulturell bakgrunn og det miljøet som institusjonene tilbyr. Eldreomsorgen er et kommunalt ansvarsområde. Tjenestene varierer fra kommune til kommune. Jeg leste på NRKs nettsider at underernæring i institusjon er meget vanlig. Jeg skjønner godt at de eldre har lyst på å spise den maten de har vært vant med gjennom livet - også når de mottar omsorgstjenester, eller kanskje særlig da. Bruk av reinkjøtt, elg, sau og annet kjøtt samt fisk og bær tilberedt på lokalt vis burde la seg gjøre i slike institusjoner på enkelt vis.

De budsjettposter man evt. utfordrer her, er ingenting i forhold til livsverdien det skaper for våre eldre.

onsdag 24. juni 2009

Bruk stemmeretten din! Skriv deg i manntallet!

Er du skrevet inn i Sametingets valgmanntall?

Det er overraskende mange samer som ikke er innskrevet i valgmanntallet. Om man skriver seg inn før den 30. juni, så kan man også stemme ved dette sametingsvalget. Noen sier man bør postlegge innskrivingskjemaet allerede den 29. så Sametinget har det i hende til den 30. som er fristen hvis du skal stemme ved dette valget. Du kan selvsagt registrere deg i valgmanntallet også etter denne fristen, men du får ikke stemme ved dette valget mandag den 14.september 2009.

Jeg håper virkelig at folk vil skrive seg i manntallet og at alle opplever det som meningsfylt og viktig å ta i bruk stemmeretten sin - ikke minst i forhold til sametingsvalget. Vi vet at det ikke alle i verden som har denne grunnleggende demokratiske friheten til å velge politikerne sine på rettferdig vis. Akkurat nå følger verden utviklingen Iran hvor folk kjemper for demokratiet. Det er derfor vi burde bruke stemmeretten vår med stor glede på valgdagen og dermed bidra til at valget er mest mulig representativt og demokratisk ved at det faktisk er folket selv som velger sine fremste tillitspersoner.

Politikere må selvsagt også gjøre sitt for å sikre at det oppleves viktig å stemme ved sametingsvalget, og ikke minst at valget betyr noe! Det handler om gode og aktuelle debatter, være ærlige og ikke minst ved at vi viser oss tillit verdig.

Kriteriene for å skrive seg inn i manntallet har ofte vært gjenstand for debatt, og er det fortsatt. Jeg skal ikke utdype debatten her, bare si at det er et tema som engasjerer.

De som kan skrive seg inn i Sametingets valgmanntall jfr. sameloven §2-6 er:

Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten:

a) har samisk som hjemmespråk, eller
b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
c) er barn av person som står eller har stått i manntallet

kan kreve seg innført i valgmanntallet.


Skriv ut manntallsskjema du også og send det inn med en gang!

tirsdag 23. juni 2009

Finnmark som klimafylke

Det var flott å lese nyheten om at Finnmark fylkeskommune har vedtatt at Finnmark skal bli et klimafylke! - Tenk globalt, handle lokalt het det slagordmessig på slutten av åtti-tallet. Jeg diskuterte dette med å tenke globalt og handle lokalt med en meget oppegående person i min omgangskrets som nok mente at å relansere dette gamle slagordet ble nokså klisjefylt og at innsatsen som enkelte gjør ikke monner nok likevel. Det er alltid en annen som gjør stikk motsatt lokalt også. Det må tas større grep mente min venninne bestemt. Og hva skjedde egentlig med Lokal Agenda 21 forresten? Der skulle vi jo alle ta et ordentlig tak lokalt i sin tid.

Blekkulf-generasjonen som jeg kaller dem i mitt stille sinn - de som er er født på åtti-tallet og fremover - virker som om de "takler" miljøspørsmålene bedre enn oss som er litt eldre. Gjenbruksmote og økologiske matvarer - reduksjon i personlig forbruk og en langt større bevissthet preger mange yngre - og det gir håp for fremtiden. Omlegging av vaner og tenkesett krever nemlig sitt. Det beste er tidlig innsats. Ungene i dag kildesorterer, komposterer og ser energikampen på TV med største naturlighet.

Den eldste delen av befolkningen, som har levd seg gjennom både gode tider og ikke fullt så gode tider - er også opptatt av både miljø og sparing. Noen av dem er kanskje særlig opptatt av det siste. Jeg fikk for eksempel brukt guttesykkel i gave hos áddjá-rohkki en gang da jeg var liten. Helt naturlig det - selv om det var vondt å ramle på stanga! Áddjá pleide å si at man ikke måtte ha kjøleskapsdøra åpen mens man tenkte på hva man ville ha på brødskiva for eksempel. Det begrunnet han med strømkostnadene. Han samlet flasker på søndagsmorgen også. Våre duodji-tradisjoner er forresten bærekraftighet i praksis. Det ligger både omsorg, kunnskap og kjærlighet i klesplagg, så de bruker vi om igjen og sliter det ut på en helt annen måte enn billige kjedeklær. Materialene til produksjonen brukes på aller beste vis. Å ikke forbruke mer enn nødvendig, spare på ressursene og verdisynene som ligger i våre tradsjoner og kultur - er jo i praksis det gode miljøarbeidet.

Internasjonale gjennombrudd - som Koyoto-avtalen eller den avtalen som skal skrives i København til neste år - bidrar stort når man faktisk får til gjensidige forpliktelser statene mellom. Vi venter vel alle på om Obama virkelig vil "change" nok - og om han gjør det gjeldende i miljøspørsmålene. Hvordan skal man unngå å redusere denne viktige saken til bedrevitersk og moralistisk pjatt ovenfra og ned? Temaene er fjerne for de fleste, det gjelder like mye for politikerne som for velgerne, diskusjonene handler om problemene med Co2-kvoter og brommerte flammehemmere og fela vet hva. Den politiske utfordringen er å skape entusiasme, tro på saken og ikke minst satse for å gjøre endring mulig. Ofte blir det dessverre lite entusiasme av miljøsaken, men mer en oppgitt følelse av dommedagsprofeti og endelikt. Det blir ofte sprekkfullt av gode intensjoner og politisk korrekthet. Men saken bør ikke eies av miljømoralister, den hører oss alle til.

Jeg for min del er ikke noen miljøfanatiker. Jeg ser at det er svært mange aspekter ved eget forbruksmønster som rett og slett ikke er helt bærekraftig. Uansett er jeg helt sikker på en ting. Miljø- og klimasaken er viktig. Den er for viktig til å overlate det til utelukkende til verdensledere eller profesjonelle møtepamper. Det starter hos hver enkelt av oss. Og de gode nyhetene er at vi i Finnmark ikke er verstinger, kommunene i fylket vårt faktisk kommer for eksempel aller best ut på oversikten over klimafotspor. Det at vi har større grad av selvbergingshushold, kortreist mat og lite forurensing er jo et kjempeutgangspunkt for det videre arbeidet med Finnmark som klimafylke! Vi kan vise vei for andre.

I urfolkstenking generelt verden rundt er forholdet til naturen en helt sentral og verdiladet dimensjon. En helhetlig tenking - hvor alle ting henger sammen - er ofte et utgangspunkt. Respekten for jorda - vår mor - har alltid vært stor. Verdens urfolk er ikke blant de som gjennom sitt levesett har bidratt mest at vi i dag står midt i den moderne verdens felles miljø- og klimautfordringer. NSR har vedtatt et miljøpolitisk prinsipprogram - og det er jeg svært stolt av. Nå skal vi virkeliggjøre planens tiltak i innsats på og gjennom Sametinget de kommende fire årene. Og det trengs. Det ekle faktum at miljøgifter generelt dessverre lagres bedre i det kjølige Arktis er svært dårlige nyheter for de sirkumpolare urfolkene og andre folk som bor i Arktis. Det er rett og slett større konsentrasjon av miljøgifter i både mat og morsmelk i våre områder. Vi blir på en måte verdens "søppelplass" enten vi vil det eller ikke. Da hjelper det heller ikke bare å arbeide med det vi kan bidra til hver og en. Det ser nesten ut som om vi må på det København-møtet. Kanskje er det ikke så dumt å tenke globalt - handle lokalt ?

I mellomtiden skal fylket ha ros for å fortsatt prioritere arbeid med klimasaken, selv om det i valgkamptider finnes mange andre tema som kanskje frister velgerne mere, som for eksempel flere hyttetomter eller billigere bensin.

fredag 19. juni 2009

Sterkere beskatning av kystselen!

Jeg var på årsmøtet til den samiske fiskeri og fangstorganisasjonen Bivdi for en stund tilbake. De var oppriktig fortvilet over bestanden av havert og steinkobbe i fjordene og langs kysten. Fiskere gir uttrykk for det samme i lokale aviser.

På møtet gikk debatten ivrig. Haverten for eksempel, kan gjøre kjempeskade på garnene. Den svære kjeften flerrer opp meter garn i slengen. Og steinkobbene går utspekulert sammen i en "gjeng" som venter spent ved munningen når laksen går opp elva. Fiskerne sier at steinkobba bare vet når tiden er der og at de gjerne forventningsfullt samles flere dager før laksen kommer i munningen. Når laksen da kommer står blodspruten formelig omkring munningen. - Og de lurer på hvorfor det ikke er laks i elva sa en av deltakerne på årsmøtet. Kobben går i noen tilfeller opp elva i tillegg.

Bestandsvurderingene av kystsel i nærområdene her er det visstnok noen fra forskingsmiljøer i Tromsø som står for. Det må være langt flere sel enn det forskerne teller mener fiskerne bestemt. Det ble spørsmål om hvordan disse bestandsvurderingene faktisk gjennomføres på møtet. En av fiskerne fortalte at tellingen foretas på ett flytokt i året, og at man ved overflyvning teller antallet som ligger på berg og skjær omkring. De som ikke ligger på berg eller skjær tar man med i materialet som en prosentvis andel av bestanden.

Det er med andre ord en stor avstand mellom den erfarte virkeligheten som fiskerne lever i - og den "fortolkede" virkeligheten som forskerne presenterer. Jeg syns generelt at forskingsmiljøer må arbeide enda mye mer med å inkludere den fagkunnskapen som fiskere og folk som bor i områdene faktisk innehar. Et samarbeid mellom lokalbefolkningen og fiskere omkring telling av sel og ikke minst samarbeid om bestandsvurderingen er viktig for gjensidig tillit omkring riktigheten i tallmaterialet. Da inkluderes lokalkunnskapen og ikke minst tradisjonskunnskapene i aktuell forsking.

Selen er en meget stor plage for fiskerne. Det innebærer store problemer med overføring av kveis (selen er bærer av parasitten) til kysttorsk og andre bunnfisk, selen skremmer torsk vekk fra gode fiskesteder, de tar grådig for seg av både torsk og laks (faktisk langt flere tonn enn det turistfisket ansees å utgjøre), de bidrar til ødeleggelser av garn og så videre. I Porsanger foregår det prosjekter hvor tradisjonen med å betrakte selen som ressurs er et sentralt element i prosjektarbeidet. Langt sterkere beskatning av kystsel er en del av dette. Vi burde utnytte selen som den ressursen selen er. Det har folk bosatt langs kysten gjort i all tid, men da må vi først enes om at vi har alt for mange kystsel! Min tiltro til fiskerne som er ute daglig er svært stor. Havforskingsmiljøet i Tromsø får ha meg unnskyldt for at jeg også sitter med en sterk følelse at en overflygning nå og da etter all sannsynlighet representerer et bilde av virkeligheten som fort foreldes eller er i utakt med de faktiske forholdene.

lørdag 13. juni 2009

Skamlaust

FRP har annonsert at de skal inn på Sametinget - som de forresten for lenge siden har besluttet de skal legge ned. På Monica Dervo, Svein Ole Sandvik og Hans J. Eriksens valgturne i Porsanger ble "innvandrervisa" ble spilt som akkompanjement til valgstanden, noe som selvsagt skapte nasjonale overskrifter. Hva FrP evt. skal på Sametinget er uansett ikke så lett å vite - for nedleggelsen av Sametinget må vel gjerne finne sted fra stortingshold. FrP la forresten et av sine partimøter til Karasjok for ikke lenge siden - hvor de besøkte Sametinget og det fremkom av medias dekning at nestleder Per Sandberg gikk inn på Sametinget med "flere tanker i hodet". Hvordan media evt. kunne vite at Sandberg hadde så fryktelig mange tanker i hodet kom ikke frem i artikkelen. Det som imidlertid kom frem at Sandberg - entreprenør som han er - hadde funnet ut at Sametinget kunne egne seg som hotell. Akkurat da satte jeg kaffen i halsen i sprutlatter fordi dramaturgien tok så fullstendig av.

Hotellet som eventuelt skulle anlegges på "ruinen" av samenes urfolksparlament på norsk side ville ha vært et monument over en politikk hvor det skal koste mye å falle utenfor. FrPs stemmefiske er skamlaust, og har i alle år hatt mindretallet, minoritetene og de svakeste som objekt for å fremme både mistenksomhet og frykt. Dette hotell-tankeeksperimentet føyer seg inn i samme tradisjonen. Oppskriften er enkel: for å tekkes flertallet kan man alltids enkelt peke ut mindretallet som problemet. Samene, alenemødrene, latsekkene (i Finnmark), innvandrerne eller hva det skal være. Da kan FrPerne fremstå som harmdirrende indignerte på flertallets vegne. Noe de gjør med stor suksess, og de er jo ikke alene om denne metoden her i Finnmark for eksempel.

En historisk første FrP - regjering på Stortinget ville uansett krasjlande i virkeligheten og kravet til ansvarlig realpolitikk ville ha debutert før de rakk å tenke ordet "ministerskandale". Å legge ned Sametinget er en handling som ville fått internasjonal oppmerksomhet, og ikke i retning av positivt omdømme for Norge. Om Siv Jensen gjennomfører hele valgprogrammet FrP står for, så ville hun hatt betydelig grad av problemer innenriks også, det må man regne med.

Mange har prøvd, men ingen har vel helt lykkes med å knekke den såkalte FrP-koden. Jeg tviler vel på at noen evner det ved det kommende valget heller. Utfordringen er å synliggjøre de faktiske konsekvensene av den politikken som FrP akter å føre. Jeg tror ikke at samiske bygdesamfunn på noen måte vil blomstre under FrP, vi får ikke bedre utbygde velferdstjenester eller veier om noen innbiller seg det i disse våre distrikter. Grunnen er enkel: flertallet har bedre berettigede behov enn den lille gruppa mennesker i Vestertana, Nesseby, Nervei, Loppa - ja fyll bare inn det bygdesamfunnet du ønsker der.

Til dette stortingsvalget er det snakk om et verdivalg, kanskje særlig siden man ikke lykkes i å debattere konsekvensene av FrP-politikken for "folk flest". Dessverre er det kanskje nettopp FrPs knallharde linje i såkalte "verdispørsmål" som skaper suksess. De tar avstand fra eliten, utdanningsfolket og ikke minst de som tror de vet så mye bedre - for eksempel (andre) politikere (med forakt i stemmen) og LO-pamper (nevner selvsagt ikke milliardærpamper)eller byråkrater (fysj). Hos FrP kan vi alle tillate oss luksusen med å være moralsk indignerte over de som er mindre verdige trengende enn vi selv, vi kan rase over lovbrytere, fyllekjørere (men om noen tillitsvalgte skulle slumpe til å fyllekjøre - så er han selvsagt som folk flest) eller offentlig sløsing (glem de påkostede FrPturene med ektefeller utenlands eller personlig trener for Siv J, klær til Eli Hagen eller sånt noe - det er selvsagt aller verst når andre sløser). At noen ramler utenfor arbeidslivet - det er bare loven om den sterkestes rett, så de får bare se til å klare seg selv.

FrP i regjering på Stortinget er ikke en god løsning for det man kan kalle en helhetlig og ansvarlig politikk, de fremmer usammenhengende enkeltsaker som lokkemat for velgerne. Høyres knefall for FrP er et svært sørgelig syn, fordi det kan innebærer at FrP kommer nærmere i forhold til muligheten for å danne regjering til høsten. Min oppfordring er uansett å ikke stemme FrP i noen valg, ikke stortingsvalget, sametingsvalget, kommune- eller fylkesvalg.

Medier og samfunnssynsere må jo gjerne ønske FrP inn på Sametinget, jeg syns det er regelrett skamlaust at de tenker seg på Sametinget overhodet. Ryggeslaus populisme ført i mikrofon fra disse lokale FrP-representantene vil ikke akkurat føre til politiske resultater gjennom Sametinget, og ikke med ett eneste ord har jeg hørt et troverdig ord om hvordan FrP skal gjøre situasjonen for den enkelte same bedre heller.

torsdag 11. juni 2009

President Olli og pengene

Sametinget har i saken om ny minerallov gått på et sviende nederlag. Den politiske debatten har i stor utstrekning handlet om urfolksvederlag, det vil si utbyttefordeling også til urfolk og til de lokalsamfunn hvor mineralvirksomheten finner sted.

Jeg har ment hele veien at det er en hel del andre forhold som er vel så viktig som klingende mynt i kassa, selv om jeg selvsagt er tilhenger av rimelig utbyttefordeling. Først og fremst er jeg opptatt av at Sametinget burde kunne si "nei" til slik industriell virksomhet i saker hvor de totale omkostningene for slik virksomhet blir alt for stor i forhold til det materielle grunnlaget for samisk kultur. Dernest er jeg opptatt av at samene, som er blant verdens priveligerte urfolk, må sikre at de virksomheter som opererer i våre nærområder også forpliktes til å holde seg med etiske urfolksstandarder i andre områder i verden der de holder virksomhet. Miljøaspektet må ivaretas på best mulig vis. Tilslutt mener jeg at Sametinget som folkevalgt organ og urfolksparlament ikke under noen omstendighet kan være til salgs for virksomheter - og det skal det ikke herske tvil om.

Det er virkelig en sort milepæle i vår felles historie at mineralloven ikke holder folkerettslig standard. Jeg reistrerer at sametingspresident Egil Olli (AP) og sametingsrådet har lagt frem ett sett retningslinjer som han vil at Sametinget skal bruke for å forhandle med mineralselskaper. Det er helt nytt at Sametinget eventuelt skal gi seg inn på slike direkte forhandlinger med multinasjonale selskaper, og det er noe helt nytt at Sametinget gir bransjespesifikke retningslinjer på områder hvor Sametinget ikke har utledet støtte for denne fremgangsmåten i forhold til eksisterende lovgivning.

I denne sammenheng undrer jeg meg stort over sametingspresidentens fremgangsmåte i saken. Mellom to Sameting - i vakuumet før det nye Sametinget er valgt - velger nå presidenten og sametingsrådet å bruke sine fullmakter til det ytterste for å legge frem et konkret forslag til retningslinjer som ikke er grundig drøftet med opposisjonen eller i Sametingets plenum. En absolutt bunnsolid plenumsforankring er etter mitt syn et minste minimumskrav for å velge en slik kontroversiell fremgangsmåte rett etter at nederlaget er et faktum. Sametinget som helhet burde tatt seg tiden til å utrede denne fremgangsmåten meget nøye, men fikk aldri sjansen fordi presidenten og sametingsrådet kjører sitt eget løp. Og det endatil i en situasjon hvor Olli leder et mindretallsråd!

Det er avgjørende for Sametinget som urfolksparlament å velge de riktige strategier i slike vanskelige saker. Det er rett og slett et spørsmål om politisk ledelse, klokskap og også en evne til å se hvordan man kan få gjennomslag. Danner denne fremgangsmåten en form for presedens for fremtiden? Skal vi se lignende opplegg når det er snakk om olje- og gassvirksomhet eller annen næringsvirksomhet? Hvordan skal president Olli i fremtiden på generell basis håndtere andre, tilsvarende konsultasjonssaker hvor han da ikke oppnår gehør i lovsaker? La meg også få minne om at gjennombruddet med finnmarksloven kom som resultat av en bredere politisk enighet. Vi hadde en bred allianse på Sametinget anført av NSR og AP og det var en allianse på Stortinget anført av AP og H blant annet. President Olli har i sin funksjonstid demonstrert i sak etter sak at han ikke evner å få med seg sine egne en gang!

President Olli sa at han ikke hadde tid til å forberede et ekstraordinært plenum som NSR ønsket for to uker siden da dette Sametinget gjennomførte sitt siste plenum. Når han nå tryller frem et konkret forslag til retningslinjer fra kofteermet kort tid etter blir dette nærmest mistenkelig og i beste fall et ubehagelig eksempel på elendig politisk håndverk. Hvilke politiske grunner kan sametingspresidenten ha for en slik fremgangsmåte? Det er det bare han selv som vet......

Det skal bli svært interessant å følge saken i det videre.

onsdag 10. juni 2009

Hva hvis viljen mangler?


Det finnes ikke noe mer vilkårlig og spredt enn den samiske barnehagedekningen. Om vi ser på hvordan fremveksten og dekningsgraden av samiske barnehager er, så ser vi at det private intiativet har vært det aller fremste premisset for at det overhodet finnes samiske barnehager. Selvskryt skal man høre lenge på - for det kommer fra hjertet sies det. En av de tingene jeg er aller mest stolt over med NSR er faktisk rollen som pådriver og initiativtaker til blant annet samiske barnehager.

Den aller første samiske barnehagen ble startet opp av en sameforening og det var Deatnogátte sámi mánáidgárddi i Fanasgieddi/Båteng, Tana i 1979. Rundt om, i Oslo, Tromsø og etterhvert Alta - gjorde NSRs lokallag likeså. Grunnene til at initiativene ble tatt var sikkert mangfoldige. En fellesnevner var nok at kommunene omkring ikke så at det eksisterte noe behov for samiske barnehager. "Det har vi ikke bruk for HER" - "det er ikke snakk om mange nok barn" eller "dette er jo ikke et samisk område" - jeg syns nesten jeg hører ekkoet fortsatt runge i stillheten. Barnehagetilbudene i landet har jo heller ikke vært en lovpålagt oppgave.

Barnehageloven ble revidert nettopp, og barn fikk dermed rett til barnehageplass. NSR har i denne sammenhengen oppfordret til at lovteksten klart skulle fastslå at samiske barn også skulle få individuell lovfestet rett til samisk barnehageplass. Det har vi dessverre ikke fått gehør for. Sametingsråd Jørn Are Gaski viste til at kommunene etter loven har ansvar for de samiske barna - men hva som ligger i dette og ikke minst hva som skjer når viljen mangler - det er fullstendig ubesvart. Det er nemlig noe ganske annet for samiske barn å få en norsk barnehageplass - i stedet for en samisk barnehageplass.

I Alta går det jevnlig store debatter om det samiske barnehagetilbudet. Kommunen HAR fulldekning av norske barnehageplasser, men det er altså ikke nok samiske barnehageplasser. I debattene som har foregått har ledende samiske politikere, som for eksempel sametingsråd Hilde Nyvoll (AP) gått til frontalangrep på sameforeningen og den private samiske barnehagen Álttá siida på grunn av at det står barn i kø som ikke får tilgang til samisk barnehageplass. Snakk om å rette baker for smed! Hennes egen regjering har unnlatt å sikre rammene for samiske barns rett til samisk barnehageplass, og hun tar for seg de som - faktisk på frivillig basis -gjennom 20 år har gjort noe for å få på plass ett tilbud!

Samisk foreldrenettverk og styret for den private barnehagen har gjentatte ganger forsøkt å få kommunen til å være med på å sikre at samiske barn i Alta får tilbud om samisk barnehageplass. Siidaen tilbyr å utvide med en avdeling ekstra i tillegg til de tre avdelingene som er der allerede og foreldrenettverket har vel også lansert ideen om at kommunen omgjør noen av de norske barnehageplassene til samiske barnehageplasser.

Dessverre er det fortsatt mange samiske barn i barnehagekøen her i Alta. Sist jeg hørte om ventelistene var det snakk om 12 unger. 12 unger som ikke får et tilpasset barnehagetilbud og de vil få et svakere tilbud når det gjelder samisk språk og kultur. Jeg har ingen problemer med å forstå foreldrenes frustrasjon. Ingen problemer med å se at et tilbud nå gir store ringvirkninger inn i fremtiden for disse 12 barna og for fremtiden for samisk språk. Jeg vet ikke om dette kan løses før nytt barnehageår starter opp, men det burde være en sak som sametingsrådet viet stor oppmerksomhet i valgåret. Kanskje det er mer bekvemt om man igjen fyrer løs på den private samiske barnehagen i Alta og ikke minst NSRs lokallag som eier barnehagen enn at man selv skal måtte ta ansvar i saken og ordne opp med egne partikolleger? Jeg skal ikke spekulere i det, men det er svært trist om ungene gjøres til offer i kyniske valgstrategier.

Hvor blir det av det kommunale samiske barnehagetilbudet? Hva skjer med barnehagemangfoldet når regjeringen har oppnådd full barnehagedekning? Hvordan skal Sametinget nå videre sikre videre samisk barnehageutbygging der samene bor når ikke rammeverket skjerpes sentralt? En enkelt avtale med hver enkelt kommune kan ikke være veien å gå for Sametinget, men det er klart at rettighetsfesting er nødvendig - så lenge det kan være sånn at viljen kan mangle lokalt. Jeg er veldig glad for at NSR fortsatt prioriterer sterkt å fortsette arbeidet for å sikre det enkelte barnet individuell rett til samisk barnehageplass. Vi må på Sametinget avklare helt klart hvordan den samiske barnehagedekningen nå skal ivaretas fremover - selv om kommunene har full kapasitet med norske barnehageplasser.

Det finnes mange måter å tydeliggjøre det særskilte ansvaret norske myndigheter - både sentralt og lokalt står med når det gjelder samiske barns oppvekstvilkår. FN-konvensjonen om barns rettigheter som er inkorporert som norsk lov i 2003 er ett eksempel hvor det står: at de land som er parter i konvensjonen: forplikter seg til å ta tilbørlig hensyn til betydningen hver enkelt folkegruppes tradisjoner og kulturelle verdier har for barnets vern og for dets harmoniske utvikling.
Videre står det:
Artikkel 30
I land hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller urbefolkning, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å nyte godt av sin kultur, å bekjenne seg til og utøve sin religion eller til å bruke sitt eget språk.

Og mens vi venter på innholdet i regjeringens handlingsplan for samisk språk, og ikke minst på ressurser, sametingsrådet, den enkelte kommune og eventuelt Kommunenes Sentralforbund(KS) - og tiltaksfokuset, så mister våre barn daglig på sett og vis retten til å nyte av sin kultur og retten til å bruke sitt eget språk. Det gjelder ikke bare Alta, selv om eksempelet her er hentet fra egen valgkrets.

Det er ikke akseptabelt!
(og ja - det er for langt dette blogginnlegget også - men det er en meget viktig sak:)

fredag 5. juni 2009

Skårungen

Ja - så måtte jeg ta til bloggs jeg også.... Tro meg - jeg har virkelig forsøkt å holde meg langt unna. Får presentere meg pent også. Mitt navn er Silje Karine Muotka, jeg er 34 år gammel og bosatt i Alta. Denne høsten er det sametingsvalg, og jeg er førstekandidaten på Norske Samers Riksforbund (NSRs) liste i Nordre Krets. Den nye valgordningen til sametingsvalget innebærer at kretsen her omfatter kommunene Nordkapp, Måsøy, Kvalsund, Hammerfest, Alta, Hasvik og Loppa i Finnmark samt kommunene Skjervøy, Kvænagen og Nordreisa i Troms.

Den nye NSR kampanjen før sametingsvalget i 2009 satser på blogg som et virkemiddel for å nå velgerne. Obamas pressesjef Jodi Williams som sier til VG at "man i det minste må ha en blogg" gjorde sitt til at jeg tar steget over på bloggingen jeg også. Selvsagt er det et poeng å blogge som politiker i 2009. Vi er veldig mange aspirerende politikere som ønsker å skape engasjement, få opp en god dialog med velgerne, klare å få til det som kalles for "take action" - at folk er med - deltar og engasjerer seg i politiske saker. Det å fremstå som en god kandidat blant mange andre stemmer - det er det som er tidens utfordring også for oss samepolitikere, selv om vi bare får erkjenne at vi ikke akkurat er den lokale Obama.

Sametingsvalget foregår som kjent samtidig som stortingsvalget, og fokuset for mediene går selvsagt i retning av stortingskandidatene. Kampen om oppmerksomhet er jevnt over meget stor. Politikerne, journalistene, "moteviterne" og fashionfolket, nisjebutikkene samt alle mulige varianter av mer eller mindre dyktige samfunnsdebattanter er på blogg. Det er mye å velge i - så bloggen må nesten være av "indrefilet-kvalitet" før det virkelig monner. Man kan kanskje sammenligne det med en situasjon hvor alle som en skal starte opp sin egen avis eller sitt eget livsstilsmagasin. Hvordan skal man få seg lesere i en verden full av skrivere? De som blogger om samme saker - lenker hverandre og skaper dermed et nettverk hvor man kan følge samme slags temaer bloggemessig. Man annonserer bloggen sin på Facebook og Twitter og ellers i nettdebatter. Man forsøker å bli lenket opp under VG eller Dagbladets nettsider - så man får mange treff. Slik kjemper man om oppmerksomheten med "verden".

La meg slå fast at jeg er skeptisk - veldig skeptisk. Det er minst en grunn til at jeg for eksempel ikke har debutert litterært eller er redaktør for en best-selgende publikasjon. Jeg er en samepolitiker med hjerte for samesaken og et stort ønske om å bidra til forbedringer både generelt og i egen valgkrets. Jeg trenger faktisk langt mer å få gode innspill fra velgerne enn å selv komme til ordet i alle sammenhenger egentlig. Det er veldig mange som blogger helt uten respons der ute. Spørsmålet er om samiske velgere vil komme på bloggen min for å kommentere saker som jeg skriver om, jeg tror realistisk sett kanskje ikke det akkurat.

Og hva med politikken forresten? Blogg, mikroblogger som Twitter, det noe "lett slitsomme" Faceboook - hvor dagens nyhet er hvilke meningsfylte tester folk du kjenner har tatt seg - dopapiret over eller under osv. - det er så mange kanaler man skal bruke tid på å "elegant markedsføre" meninger innenfor. Denne lille bloggen min - hvor jeg er usensurert på alle vis - gir jo egentlig ikke god informasjon om jeg som politiker evner å få gjennomslag i de etablerte politiske felleskapene. Gjør jeg nok med de saker jeg her tar opp? Det handler jo til syvende og sist om å få foredlet sakene til ordentlige vedtak fattet i felleskap og protokollfestet som rådende politikk. Politikk er ikke bare å messe om det vi selv til enhver tid er opptatte av - men at vi skal bryne meningene i drivende debatter, få opp engasjement og gjennom dette skape så gode politiske løsninger som mulig. Disse kanalene som vi strever litt med tilbyr også dette siste. Nye arenaer for engasjement.

Jeg mener man fortsatt må dyrke deltakelse i lokallag, på landsmøte og gjennom fellesmøter med politikere av alle farger og meninger. Være ute der folk er, få oppslag i lokalmediene. Sørge for at også de som ikke finner frem til akkurat denne bloggingens lille avkrok får god nok kjennskap til NSRs politikk til å stemme på oss og ikke minst: god anledning til å mene noe om denne politikken. Jeg trøster meg midt i min skepsisisme med noe annet Obamas kampanjeleder sier: Det beste man kan ha for en suksessfull kampanje er en god kandidat med solide ideer.

NSR har i Aili Keskitalo en meget god presidentkandidat - og jeg syns NSR ellers også har nominert gode toppkandidater med solide ideer. NSR har i førti år vært og er fortsatt den samepolitiske spydspissen. Etter mitt syn bringer vi den aller beste samepolitikken til torgs, og det er ikke uten grunn at andre samepolitiske konkurrenter har "nærmet seg oss" betydelig politisk. Vår stående utfordring er å vise velgerne at vi de neste fire årene skal bidra med nye og viktige samfunnsendringer til det bedre, å beholde tilliten og troen på at NSR er et riktig valg for den neste sametingsperioden.

Derfor får jeg satse på bloggen som en av flere kanaler for å reflektere over politiske saker. Jeg tenker veldig mye på utdanningssaker og språksaker. Hvordan vi skal få til mye bedre dekning av samiske barnehageplasser. Det kan hende at det kanskje er noen som leter etter mer utfyllende inntrykk av de personene som stiller til valg - ut over slekta, vennene og andre NSR-kolleger (eller konkurrerende kandidater) som smugleser bloggene. Da får de dette innblikket her.

Det er selvsagt velgerne man håper å nå frem til som politiker, og det er velgerne som skal få æren av å være målgruppa for bloggeforsøkene mine.

Jeg håper jeg knekker bloggekoden:)