tirsdag 11. august 2009

Det undertrykte flertallet

Samepolitikere av alle politiske grupper utfordres jevnlig av en del samiske akademikere, representanter for det "norske" flertallet og endel journalister med spørsmål om hvordan man forholder seg til utfordringen med å finne løsninger som hensyntar "alle" (i den grad man får tatt hensyn til "alle") - eller kanskje mer presis formulert: flertallet.

Disse "irriterende" tilbakevendende og etterhvert lett påtrengende spørsmålene blir møtt på ulikt vis fra samepolitisk hold. Noen politikere kommenterer ikke spørsmålet. Andre peker på at vi ikke arbeider for å etablere nye eller flere forskjeller i samfunnet - men at vi ønsker like muligheter og like forutsetninger som majoriteten. Selv har jeg ved noen anledninger argumentert for at samiske politikeres oppgave eller rolle ikke er å gi seg til å representere "alle" - fordi vi ikke har det mandatet i ryggen. Jeg har bygget denne argumentasjonen på at det finnes et helt politikerkobbel som representerer flertallet allerede. Disse folkevalgte dominerer alle andre beslutningstakende organer i Norge, det være seg fylkesting, omtrent alle kommuner i landet (med unntak av de samiske kommunene) og selvsagt både Storting og regjering. Ja, om man endatil tar den dømmende makta i form av domstoler nærmere i øyensyn eller omså det som kalles for den fjerde statsmakta - mediemakta - så er det vi denne sammenhengen kan kalle flertallsdominansen fortsatt overveldende der og.

I 1989 ble Sametinget opprettet. Det er samenes folkevalgte parlament. Min mening er at samenes adgang til bredere deltakelse i det norske demokratiet ble drastisk forbedret gjennom opprettelsen av Sametinget. Når det kommer til spørsmålet om betydningen av Sametinget for den enkelte same, så er det antakelig like mange meninger som det finnes samer flest. Noen knytter direkte nytteverdien til "det de selv får" av Sametinget, mens andre kanskje er mer opptatt av at endelig har man et organ som gir uttrykk for den samiske folkeviljen. Omdømmet til Sametinget er stadig tema, både for folk i gata, politikere og av det jeg kaller for de stadig flere "velmenende formyndere". Når det gjelder Sametingets betydning for flertallet - så er det i disse valgkamptider blitt klart at det er mange av de aspirerende stortingskandidatene som ikke har bruk for Sametinget. Dem om det.

Siden Finnmarksloven ble en realitet i mai 2005 og vi fikk FeFo - så har det bidratt til at flere stemmer hevder at samiske interesser er overrepresentert. Engasjementet gir seg for eksempel uttrykk i følgende utsagn: "Det er urettferdig at samene kan stemme både på Sametinget og i alle andre valg vi har i Norge. - Det er urettferdig at andre enn de som bor i Finnmark (andre samer) indirekte kan påvirke Finnmarkseiendommen gjennom Sametinget. - Sametinget er en lekestue, - Sametinget er et pengesluk - og - Sametinget har ikke oppslutning fra sitt eget folk fordi det bare er 13000 som er registret i valgmanntallet. Samiske politikere er brunmalere. Flertallet er undertrykt. Demokratiske spilleregler er satt til side. Finnmarksloven må fjernes. Alt var bedre før." Ja, kanskje særlig dette siste om hvor bra alt var før kommer stadig vekk til uttrykk.

Enkeltmennesker og flertallets følelse av å være undertrykt, underrepresentert, feilrepresentert eller urettferdig behandlet må selvsagt vi samepolitikere også ta inn over oss, - selv om disse oppfatningene eventuelt ikke harmonerer med det syn man selv forfekter. Jeg tror faktisk mange av oss kan forstå hvordan avmaktsfølelse oppleves, og ikke minst følelsen av å være underepresentert.

Jeg for min del tenker en god del på at løsningene som vi finner frem til i felleskap må være holdbare. Det må være akseptable løsninger for både samene og flertallet (og andre). Om løsningene ikke tar tilstrekkelig hensyn til flere parter vil "prisen for løsningene" etterhvert bli veldig høy - ikke minst for det permanente mindretallet. Jeg mener også at grunnen til at verden følger med på hvilke ordninger vi etablerer i våre områder - er nettopp at vi har vilje til å finne disse fellesløsningene. Det ligger betydelig kompromissvilje hos både det permanente mindretallet som samene representerer og flertallet for eksempel i forhold til designet på løsningen i Finnmarksloven og ikke minst styret f0r Finnmarkseiendommen.

Jeg er klar over at nettopp disse kompromissløsningene blir sterkt kritisert fra enkelte. Jeg tør påstå at noen av de som mener alt var så mye bedre før regelrett spekulerer i å lage skremmebilder av "et undertrykt flertall". Det bør man holde seg for god til. Dessverre er det velkjent at metoden med å skape en myte om en "undertrykt majoritet" - er en god oppskrift for politisk fremgang. I Norge er det denne metoden FRP benytter - i Dannmark var det Anders Fogh Rasmussen som brukte den effektive resepten. Vi har sett det i andre land i Europa også. Denne metoden forutsetter en viss politisk kynisme - nemlig alltid å spille kortet om minoritetsgrupper som "snylter" eller "urettmessig" lever på flertallets bekostning. Dette gjør man for å appellere til "det undertrykte flertallet", som da føler at disse minoritetsgruppene tilraner seg ett eller annet på "vår regning".

Når noe blir gjentatt ofte nok, blir det til en sannhet.

Vi er mange, både samiske og norske politikere, som investerer mye i å finne gode fellesløsninger. Det er mange eksempler på det, og vi burde investere enda mer krefter i å se på mulighetene som ligger i for eksempel Finnmarksloven og FeFo - selv om det er valgtider. Jeg for min del kan ikke skjønne at verden skal bli et så mye bedre sted ved at vi samer ikke får ha vår representasjon gjennom Sametinget. Flertallet må akseptere at Sametinget finnes, at vi deltar i samfunnsutviklingen - fordi de allerede nyter godt av flertallets naturlige priveligerte posisjon.

1 kommentar:

  1. Når noe blir gjentatt ofte nok, blir det til en sannhet. Helt sant

    Som utsagnet "vi var her først, derfor har vi rett på land og vann"

    SvarSlett

Husk nettiketten:) Så bra at du er engasjert og vil kommentere. Velkommen!