tirsdag 20. oktober 2009

Sjøsamisk fremtid

I løpet av plenumsuka tok Fjordfiskernes forening, Bivdi og NSR initiativ til ett fellesmøte for å samle en bred allianse for kystfiskeutvalgets forslag. Bakgrunnen for møtet var de ytterst varierende signalene som kommer når det gjelder kystfiskeutvalgets forslag.

Skal jeg være ærlig - så syns jeg egentlig at signalene er tydelige nok. Selv om kystfiskeutvalget er nevnt i Soria Moria 2 - så tolker jeg det slik at det innebærer at et forslag skal legges frem. Det forslaget kan like gjerne være at det ytes 3000 tonn torskekvote (av en totaløkning av kvotene på rundt 83 tusen tonn) og tillempning av havressursloven på en eller annen måte - som tidligere fiskeriminister Helga Pedersen har foreslått. Det vil etter min mening i store trekk si at det ikke er grunn til å vente noe annet enn det Pedersen har varslet.

Det blir selvsagt meget interessant å se på forslaget til endring av havressursloven. NSRs Berit Ranveig Nilssen satt i havressurslovutvalget hvor hun ble grundig nedstemt ad. samiske fiskerirettigheter. Og hva i alle verdens land og rike prøver Helga å si om eiendomsrett til fisk her? Vi ønsker å få rettighetsfestet tilgangen til ressursen på basis av våre allerede eksisterende fiskerirettigheter. Denne lovfestingen gir rettsikkerhet og sikkerhet for at fremtidens sjøsamer ikke kan kastes på land på en god dag i departementets korridorer som vi opplevde på åttitallet.

Tilbake til møtet i Karasjok som het Kystfiskeutvalgets innstilling - Hva nå? Det var i overkant av 40 deltakere på møtet. Det var et flott møte fordi vi var mange som fornemmet en sterk kampvilje. Arrangørene ønsker å danne en sterk felles allianse i en sak hvor motkreftene dessverre er så betydelige at mang en fiskeriminister har måttet bite i gresset. Skiftende regjeringer har virkeliggjort kvotepolitikk, hvor omsettelige kvoter fører til at fiskerirettighetene samles på færre, kapitalsterke hender. Vi sitter igjen med lua i handa.

Innleggene var gode, men i særklasse inspirerende var etter min mening Arne Pedersen, som talte i egenskap av sin rolle som nestleder i kystfiskarlaget. Han talte både overbevisende og flammende om saken og behovet for at de historiske fiskerettighetene må anerkjennes. Det var godt for såre sjeler. Han har demagogiske evner i særklasse når han henter den siden frem.

Arne Pedersen trakk frem paradokset med spanjolers rettigheter i våre farvann - som myndighetene tydeligvis er veldig klar over - som en kontrast til samme myndigheters forhold til spørsmålene om folkets fiskerirettigheter. Vil vi ha en kyst hvor vi ser en oppblomstring av den såkalte Riston - modellen i Hasvik, hvor eierne av en trålkonsesjon kjøpte seg fri fra leveringsplikten? Det ble dannet et investeringsselskap som leier ut kvote til lokale fiskere. Fiskerne blir etter mitt syn en form for leilendinger på egen mark. Denne modellen snakker man varmt om at kan passe flere fiskeriavhengige samfunn som har opplevd at leveringsplikten er noe man gir seg en god dag i. Som Gamvik kommune erfarte i retten - var det ikke bare trålerne som gav seg en god dag i leveringsplikten. Å få landa fisk har stor betydning for landbasert aktivitet. Det er da det blir lys i husan.

Helga Pedersen sa at folk i Finnmark ikke ville ha Kystfiskeutvalgets forslag. DET er vi slett ikke så sikker på. Smith og kystfiskeutvalget arbeidet MEGET grundig med forslagene, og de gjennomførte massevis av folkemøter i omtrent alle kyst og fjordkommunene i Finnmark. Det enstemmige ekspertutvalget hentet ikke forslagene fra løse lufta. Vi mener at folk faktisk VIL ha kystfiskeutvalgets forslag innført. Derfor må vi nå jobbe sammen for å realisere forslaget.

Jeg håper inderlig at denne alliansen som nå har sett dagens lys bærer frukter. Vi trenger en samlet hånd og en sterk innsats for våre tradisjonelle og historiske rettigheter til fisket. Vi har ikke råd til å tape denne kampen også.

søndag 18. oktober 2009

Opposisjonstilværelse

Vi har denne uken konstituert Sametinget, og Egil Olli ble valgt som president med støtte fra AP, Árja, Nordkalottfolket, ÅSG og Samer Bosatt i Sør. NSR er dermed den største opposisjonsgrupperingen - og det blir spennende og krevende arbeid.

Opposisjonspolitiker - jeg smaker på ordet. Det gir meg assosiasjoner til både kamp og til årvåkenhet. Når man googler ordet finner man treff på lenker hvor det fremgår at det ikke er bare enkelt å være opposisjonspolitiker rundt i verden. Arrestert og forfulgt er en skjebne mange opposisjonelle løper i stater og områder som vi ikke kan sammenligne oss med. I vår rolige del av verden er opposisjonsrollen helt annerledes og vi arbeider under andre kår. Likevel tjener lenkene nevnt ovenfor som en fin påminnelse til oss selv at frihet og trygghet er goder man ikke kan ta for gitt. Demokratiet vårt er avhengig av en god og aktiv opposisjon. Vi kan nok sikkert både være irriterende og påståelige som opposisjonspolitikere, men det er et utvilsomt at vi har frihet i vår opposisjonsrolle. Det er en stor ære å få være opposisjonspolitiker, og vi skal legge vår innsats i å være de aller beste opposisjonspolitikerne Sápmi har sett. Håper jeg:)

Den nye sametingsgruppa til NSR består som jeg tidligere har nevnt av flinke og erfarne folk. Vi som er nye, er ikke så nye likevel. Alle har hatt roller som gir stor erfaring før vi nå er valgt inn som sametingspolitikere. Ett eksempel er politisk nestleder i NSR Trond Are Anti som til daglig er rektor på Tana sameskole. Ett annet eksempel er Rolf Johansen, som har en tyveårig politisk karriere i ryggen, og ikke minst har han vært vararepresentant til Sametinget tidligere. Mathis Nilsen Eira er en erfaren reindriftsutøver. Han er sindig og klok, lar seg ikke stresse opp av ubetydeligheter.

Jeg ble valgt inn i kontrollkomiteen og ble valgt som leder for oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomiteen. Det er arbeid jeg ser frem til. Jeg hadde ønsket meg oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomiteen fordi det er saker som har stor betydning for det enkelte mennesket. Vi har mange viktige saker å arbeide med fremover. Jeg vil forsøke å gjøre mitt beste som komiteleder, slik at både posisjon og opposisjon får ta del i arbeidet med sakene, og jeg vil selvsagt arbeide for at Sametingets plenum kan fatte vedtak på et godt utredet grunnlag.

Jeg gleder meg derfor fortsatt til innsats på Sametinget. Vårt forslag til tiltredelseserklæring var helt og holdent bygget på NSR politikk, og den var veldig bra etter mitt syn. Den var mer spisset og langt tydeligere enn andre tiltredelseserklæringer jeg har sett.

Leste i lederen i avisa Ságat at det visstnok nå hersker store spørsmål om NSRs videre fremtid. Syns avisa virker overmåte ivrig etter gravølet selv om rundt 25% av velgerne faktisk har gitt sin stemme til oss. NSR og NSR/SáB er den nest største gruppa på Sametinget! Jeg tror absolutt ikke at vår tid er over på grunn av at vi sitter i opposisjon i en periode på Sametinget. Vi har stått på i førti år, i både motgang og medgang. NSR har fått sin porsjon med utskjelling i både media og allmennheten gjennom tidene - og vi får fortsatt passet påskrevet. Likevel arbeider vi videre - fremmer våre saker og kjemper for det vi tror på.

Derfor er jeg trygg på at dere skal få høre mye bra og konstruktivt fra oss den kommende perioden på Sametinget. Det skulle bare mangle!

onsdag 7. oktober 2009

Fiskerirettighetene må anerkjennes

Jeg satt i Vázaš utenfor bensinstasjonen da jeg fikk høre at avgåtte fiskeriminister Helga Pedersen i overført betydning hadde kastet kystfiskeutvalgets forslag i søpla og uttalt at hun mener at det ikke finnes sjøsamiske fiskerettigheter. Vel- for å være presis - så sier hun jfr. artikkelen "særskilte" rettigheter, ikke sjøsamiske fiskerettigheter.

Der i bilen utenfor bensinstasjonen ble jeg regelrett stum av skam. Inne i meg herjet følelsen av generasjoner med sjøsamisk avmakt. Det er et øyeblikk jeg kommer til å huske lenge.

Arbeidet for å sikre rettsvern for de samiske fiskerirettighetene har vært sentralt i NSRs arbeid siden oppstarten. At en sjøsamisk fiskeriminister skulle være den som parkerte forslagene fra et enstemmig ekspertutvalg er intet mindre enn oppsiktsvekkende, og det svir ekstra. Jeg og mange flere enn meg hadde store forventninger til at Helga Pedersen var den som kunne greie å lose forslagene til kystfiskeutvalget gjennom politisk. At det var grunnen til at hun fortsatte i kyst- og fiskeridepartementet - til tross for at hovedstadsmediene skrek om at hun burde bytte til ett "viktigere" (les: mer synlig) departement. Jeg tenkte at hennes politiske arbeid i denne saken ville kunne skape grunnlag for den sjøsamiske fremtiden. Kanskje trøstet jeg meg med at det var for å sikre sjøsamiske fiskerettigheter hun blant annet tok drittjobben med å torpedere minerallovsaken med tanke på den samiske dimensjonen.

Jeg vet at Helga Pedersen, avgått fiskeriminister og sjøsamekvinne som selv har frontet budskapet om lys i husan, ikke bestemmer alene i denne verden. Hun har hatt mye makt som fiskeriminister og har selvsagt fortsatt mye makt som nestleder i AP og parlamentarisk leder. Likevel har selv hun ikke mer makt enn at hun har strandet på 3000 ekstra tonn kvote, og ett forslag om "tillegg i havressursloven". Dette er APs fiskeri- og samepolitikk - la ingen narre deg til å tro noe annet. Det er nemlig "felleskapet" i AP som beslutter politikken, men det symbolske i at det er en sjøsamekvinne selv som deler ut dette knallharde svingslaget mot sjøsamene gir jo en ekstradimensjon over det hele.

Sametingspresident Egil Olli sier at "vi ikke kan leve med denne uretten" - men det er jo hans eget parti som står i bresjen for uretten?! Hvordan kan han selv da betale medlemskontingent til AP hvis han har så store problemer med dette? Jeg forstår ikke det, denne måten å prate med to tunger på: en fra sentral AP, noe helt annet fra same-AP. Det spiller uansett ingen rolle i den store sammenhengen, for Egil Olli hadde jo samme strategien med mineralloven. Vi så dessverre hvordan den saken endte.

Så fikk jeg sett NRK-brennpunktdokumentaren "Kastet på land". Jeg kjente samme ydmykelse og skam over måten den sjøsamiske fiskeren Jon og kona ble behandlet på Innovasjon Norge kontoret. Reidar Nilsen i Norges Fiskarlag blir på sett og vis skurken i dokumentaren, blant annet siden hans arrogante uttalelser er nedlatende og utrolig provoserende. Likevel er det viktig å fokusere på at det i bunn og grunn er politikken som stinker. Fiskarlaget har ikke vært en aktør for kyst- og fjordfiskerne uansett. I alle fall ikke for sjøsamiske kyst- og fjordfiskere.

Kjøpe kvote for å fiske det som er vår rettighet. Tapet av kvoter og den kollektive utestengelsen av sjøsamene fra de tradisjonelle fiskeriene er et overgrep som savner likestykke. Jeg blir rett og slett rasende av det!

Vi tar selvsagt imot de 3000 ekstra tonn med kvote som avlat, selv om det er snakk om en dråpe i havet i den store sammenhengen. Det skulle ellers bare mangle at vi fikk tilbake noe av det som hører oss til i utgangspunktet. Overføring av mer kvote har nemlig også NSR bedt om ved hver eneste korsvei. Beklageligvis er denne kvotepolitikken alt annet enn varige løsninger for å sikre sjøsamisk kultur for fremtiden. Løsningene man lander på må nemlig være stabile i forhold til neste fiskeriminister og neste regjering om det skal monne. Da er rettighetsfesting i en egen lov den beste løsningen etter mitt syn.

At sjøsamiske fiskerirettigheter eksisterer kan ikke Helga Pedersen eller Arbeiderpartiet vedta seg bort fra.