mandag 9. august 2010

Den sterkestes rett

Du skal være godt utrustet for å bli hørt. Stadig sendes det ut vernesaker på høring fra fylkesmannen, noe som har engasjert mange i de områder der vernet skal iverksettes. Høringene har også blitt supplert med en del folkemøter. Problemet er bare at det kan virke som om folkemøtene er en pliktøvelse uten noe særlig vilje til å høre på folk som saken angår.

Ivaretakelsen av natur og miljø samt biologisk mangfold er en av hovedgrunnene til den nasjonale verneiveren. Hva et ytterligere vern av arealene i områdene våre faktisk innebærer er spørsmål som folk er opptatt av. Det hersker stor usikkerhet med tanke på dette. Kan man fortsatt bruke utmarka som før, plukke multer og jakte som man tidligere har gjort? Ikke rart at man undrer seg når man blant annet leser at bruk av sykkel og hest/kjerre er blant de ting som ikke kan gjennomføres i enkelte av disse verneområdene.

Skal vi fortsatt ha inn- og utmark som produksjonslandskap eller skal vi verne for å sikre opplevelses- og rekreasjonslandskap er en spørsmålsstilling som kanskje summerer opp en del av den debatten som foregår. Jeg mener at vår holdning til utmarka som produksjonsområde er en viktig del av lokalbefolkningens rett til bruk av egne områder. Vi har rett og slett tradisjoner for å bruke og å produsere verdier i disse områdene. Rett nok er det ikke snakk om storproduksjon nødvendigvis. Det er snakk om å hente materialer til duodji, sanking, jakt og fiske.

I denne saken så mener jeg at det er svært vanskelig å forstå og forsvare nasjonale målsetninger om naturmiljø og biologisk mangfold når man ser på hva som faktisk talt foregår i våre nærområder. De naturmiljøtiltak og tiltak for sikring av det biologiske mangfoldet som virkelig monner er tiltak som er langt større og mer omfattende enn de eventuelle gevinster som måtte finnes ved å begrense lokalbefolkningens bruk av nærområdene.

Hva innebærer vernestatusen egentlig? Ett eksempel er holdningen til Bøkfjorden og statusen som "nasjonal laksefjord". Med denne statusen skal det blant annet ikke etableres matfiskanlegg i slike fjorder. Hovedmålsetningen med å klassifisere fjorder og vassdrag på denne måten er å styrke vernet for villaksen. Når det kommer til å slippe ut avfall fra AS sydvaranger - så er det tydeligvis likevel ikke så fryktelig viktig med hele statusen som nasjonal laksefjord, og glemt er alle tanker om villaksbestanden. Man må jo har arbeidsplasser må vite, og bilder av prominenser som både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre går Norge rundt når de besøker anleggene med hjelm på hodet for anledningen. Noen som nevnte merkevarebygging? For meg virker det som om vernet hovedsaklig er en pliktøvelse for å oppfylle nasjonale vernekvoter. Det letteste er jo å verne større arealer i Finnmark hvor det er relativt lite folk og dermed så er det ikke så belastende å innføre vern i disse områdene.

Ett annet eksempel er mineralleting og iveren for å etablere mineralvirksomhet i områdene generelt. Hvem bryr seg for eksempel om noen skarve fjellrev eller våtmarksområder da? Både nasjonalt og kommunale myndigheter er meget offensive i slike saker. Man hoster opp kommunale kroner til anleggsveier og annen lokal infrastruktur for disse næringsinteressene som ingen ville ha hørt om hvis det var snakk om sykehjemsplasser eller tiltak for å utbedre den lokale skolen. Alt for å sikre de mange arbeidsplasser.

Og utenfor kysten, der vi har fiskebestandene våre, der setter vi opp olje- og gass installasjoner for å realisere verdiene på havbunnen. Co2-utslippene som tilsvarer utslipp fra 375000 biler i Hammerfest må man nesten bare leve med om man skal leke med de store. Og husk på arbeidsplassene, dere. Mexico-uhellet får man bare slå en strek over som et ulykkelig engangstilfelle - mens man ruster seg mot morgendagens økte ferdsel gjennom Nordvestpassasjen med både planer om nye kaier og flere veier. Det blir en smule pussig at begrensing av lokalbefolkningens bruk er mer problematisk for miljøet og det biologiske mangfoldet enn disse massive utslippene. Tiltak burde iverksettes i forhold til de virkelig store miljøutfordringene først og fremst, ikke ved at lokalbefolkningen skal bære en urimelig stor byrde i forhold til at lokal bruk skal innskrenkes.

Finnmarksløpet er et arrangement som binder sammen Finnmark og som har foregått i 30 år. I den sammenhengen trengs både dispensasjon for motorferdsel og trafikk vinterstid med hundekjøring. Det planlagte vernet av våtmarksområder kan by på problemer for å gjennomføre Finnmarksløpet som tidligere. Det er også et eksempel på at man ignorerer den lokale bruk av områdene for å sikre nasjonale vernemålsetninger.

Folk i Goahteluoppal og andre områder fortviler over alle disse vernesakene, og det vil vel ikke være å ta for hardt i når man konstaterer at det er problemer med tilliten i forhold til myndighetenes agering og motiver. Fra Sametinget er det relativt stille, dessverre er det begynt å bli en vanlig tilstand. Man forstår jo at AP på Sametinget trenger å støtte opp om egen regjering sin verneiver, i noen saker må man tross alt enes med sine egne partifeller muligens.

Sist men ikke minst er saken om 420 KW linja som i første omgang skal gå fra Balsfjord til Hammerfest og deretter videre mot øst Finnmark. I den saken spiller tydeligvis heller ikke vernestatusen noen nevneverdig ulempe. Forstå meg rett. Jeg mener vi trenger tilgang til bedre forsyningssikkerhet og at dette er nødvendig for dagens samfunnsutvikling. Paradokset er bare at den lokale bruken er det som er i hovedsetet for verneiveren, ikke disse store naturinngrepene som nevnt over.

I lys av alt dette blir det uforståelig og rett ut sagt ubegripelig at den bruk folk har stått for i generasjoner skal betraktes som trusler mot naturmiljøet og det biologiske mangfoldet.

torsdag 29. juli 2010

Hjelp vi mangler lærer!

Vi trenger klasseforstander og kontaktlærer som er samiskspråklig til samiskklassen i Alta. Det er ikke lenge til skolestart og andreklassingen min er så spent på å starte opp skoleåret til høsten igjen ved Komsa skole i Alta. Hvem som blir klasseforstander vet vi ennå ikke, men vi satser på at det blir klart før skolestart. Vi skal ta veldig godt imot læreren vår - det er sikkert, for det er en viktig person for oss.

En god lærer er gull verdt.

Lærermangel er et problem som mange samiske elever og foreldre har erfaring med. At det eksisterer rekrutteringsproblemer innenfor ulike fagområder i skolen er ikke en ukjent problemstilling som kun handler som samiskfaget. Blant annet er det mangel på realfagslærere, noe som har medført at det har vært satset på realfag både nasjonalt og lokalt.

En viss forskjell er det kanskje likevel. Arbeidet for å sikre samiske lærerkrefter ofte et problem som foreldrene selv blir ansvarlig for, kanskje i større grad enn innenfor andre fag. Skoleeiere sier ofte at "de har prøvd, men ikke fått tak i lærer". Behovet for samisklærer kan være knyttet til noen ganske få elever - sånn sett ut fra antallet elever totalt. Med det privatiseres ansvaret for å finne lærekrefter mer enn i andre tilfeller. Foreldrene er kanskje heller ikke så mange eller organisert slik at de utgjør en tung nok "pressgruppe" eller interessegruppe for at spørsmålet om lærermangel blir prioritert.

Jeg er klar over at vi foreldre har ansvar i forhold til grunnopplæringen. Når det gjelder rekrutteringen av lærer, så er det likevel arbeidsgiver og skoleeier som må stå fremst i rekken når det gjelder å sikre lærekreftene. Foreldre kan ikke forhandle om lønn eller gå gjennom kvalifikasjonene til den enkelte. Vi kan ikke iverksette videre- eller etterutdanningstiltak eller prioritere stipender for lærere. Vi kan tipse, spre ryktet og oppfordre folk til å søke, og det gjør vi.

Det skjer faktisk mange bra ting på feltet. Arbeidet med å rekruttere nye lærerstudenter gjennom kampanjen Gollevirgi/Drømmejobben er et godt tiltak som fylkesmannen, Sametinget, Høgskolen i Finnmark, Sámi Allaskuvla og KS har gjennomført to år. Søkningen til studiene øker, og det trengs. Videre er et av ytterst få konkrete tiltak i kjølvannet av den mye omtalte handlingsplanen for samisk språk som regjeringen la frem i mai 2009 at lærerstudenter med samisk i fagkretsen kan søke om å få ekstra stipend. Dette er viktige og gode tiltak som jeg støtter fullt ut. Andre, mer etablerte ordninger, er ordningen med studiehjemmel for lærere i samisk språk hvor lærere etter søknad kan få full lønn for å lese samisk. Et annet godt tiltak er også at samisk er prioritert i forhold til den nasjonale strategien Kompetanse for kvalitet .

Problemet med den gode viljen er likevel det som skjer lokalt der vi brukere befinner oss. Det handler både om hva den enkelte lærer ønsker selv, og om det som arbeidsgiveren uttrykker at er verdifull kompetanse. Det er dessverre ikke alltid at det er sammenheng mellom disse forholdene og all den godviljen som ellers måtte forefinnes. For eksempel lages det endel lokale/regionale strategier for innsats og prioritering når det gjelder emner innenfor videre- og etterutdanning. Om samisk ikke er høyt oppe blant emnene i den sammenhengen, så vil det medføre at lærerne heller ikke prioriterer egeninnsats i form av krevende studier. En annen faktor er selvsagt også om kompetansen verdsettes i form av lønn og ressurser til faget generelt i skolen.

Hva bør vi gjøre videre?

Et tiltak som kommunene selv ofte trekker frem er den godt etablerte refusjonsordningen for årstimer/fjernundervisningstilbud i samisk (ved lærermangel). Skoleeiere påpeker at satsene her er alt for lave, og at disse burde økes. Nå skal ikke jeg være den som pirker i at det å få refusjon for kostnadene til samiskfaget er veldig bra (blant annet siden slike refusjonsordninger ikke finnes for alle fagene i skolen) og at kommunene med det får et bidrag til kostnader som de uansett har forpliktelser til å dekke. Jeg ønsker å være en støttespiller for å sikre høyere sats for refusjonen til samisktimer og fjernundervisning i samisk til kommunene. Det kan være et godt og riktig tiltak det også.

Samiske foreldres spede organisering i samisk foreldrenettverk må det satses mye mer på. Det har vært altfor lite oppmerksomhet omkring det at det nasjonale styret for samisk foreldrenettverk nylig ble lagt ned på grunn av mangel på styremedlemmer og dårlig økonomi. Samisk foreldrenettverk har fortsatt lokallag, men det er svært beklagelig at det ikke finnes et sentralledd som kan koordinere den viktige innsatsen mot det nasjonale nivået og Sametinget. Vi trenger et velfungerende brukernettverk som kan være en partner for både skoleeiere, skoler og Sametinget samt andre myndigheter når det gjelder samiske opplæringsspørsmål. Jeg lurer forøvrig på hvorfor det generelt er så dårlig prioritert å støtte opp om brukerorganisering i det samiske samfunnet? Jeg mener at vi trenger langt flere velfungerende brukerorganisasjoner som er såpass profesjonelle at de har noen ansatte i det sivile samiske samfunnet. Vi tjener alle på det at brukernes stemme høres og at de settes istand til å være en stabil dialogpartner for både byråkrater og politikere.

Det trengs i forlengelsen av dette samiske representanter inn i Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG). Samisk foreldrenettverk er en utmerket rekrutteringsarena i så måte. Sametinget bør derfor sikre både brukerorganisering og representasjon i FUG som er en viktig dialogpartner for sentrale skolemyndigheter.

Vi trenger mer kunnskap om dekningsgraden når det gjelder lærere i samiskfaget og når det gjelder antallet samiske allmennlærere sett opp mot behovene i dag og fremover. Det er kunnskap som er helt sentral om man skal iverksette tiltak på feltet. Hvor mange samiske elever er det eventuelt som ikke får god nok opplæring på grunn av lærermangel? Hvor mange lærere trenger vi? Hvor blir det av de samiske lærerne vi utdanner? Hvordan kan vi samordne videre- og etterutdanningstiltakene slik at de blir så effektive som mulig? Slike debatter må på dagsordenen på Sametinget og da trenger vi å vite mer om den faktiske situasjonen.

I sommerens hete agurktid kom nyheten om at 70% av lærerstudentene ved Sámi Allaskuvla fikk karakteren E eller stryk i faget matematikk. Jeg håper inderlig at det iverksettes ytterligere tiltak fra høgskolens side i saken, vi har rett og slett ikke råd til å miste en eneste lærerspire. Det er mye som taler for at økt innsats fra høgskolen når det gjelder studentrelaterte ressurser i forhold til matematikken er nødvendig.

Kvalitet er helt avgjørende for å sikre samiske elevers og foresattes tiltro til den samiske skolen.

lørdag 10. juli 2010

SOL kurs er kinderegg


Det var et vanlig styremøte i Álttá sámiid searvi her om dagen. Lederen John Harald Skum kikket på oss styremedlemmene over brillekanten mens han snakket om rapportering til sentralleddet. Kort oppsummert: hvorfor, hvem, hvordan. Lederen gikk ut av møterommet for å kopiere noe til styret, og siden blant annet SOL-styret hadde møte i byen snakket vi om det.

Noen fortalte om at det var igangsatt koftekurs. Jeg skjøt inn mitt mer eller mindre vanlige hjertesukk om at jeg så veldig gjerne skulle gått på kurs, men at det var vanskelig å få det til med kalenderen. Plutselig sier ett av de andre styremedlemmene til meg at vi kunne starte et nytt SOL-kurs i neste uke, for det var under planlegging. Da var det ikke annet enn å benytte sjansen. Det var nært ferie og selv ikke den mest travle Tårnfrid kan nekte for at man faktisk har litt tid til overs. Og endelig kom jeg meg på kurs!

Jeg har sydd noen kofter før. Tre kanskje. Ingen av dem har vært noe særskilt flott etter min mening. Jeg har jo vært rett ut sagt bortskjemt med mange flotte kofter sydd av erfarne duojárer, så klart at mine egne stakkars forsøk faller gjennom. Jeg er misfornøyd med holbien - eller kanskje blir soadját ikke som tenkt. For lang/for kort eller feil stoff. De blir hengende innerst i skapet.

Tidligere sametingsrepresentant og AP-veteran Magnhild Mathisen var min duodji-lærer i ungdomsskolen. Hun ymtet i den sammenheng frem et ektefølt lite hjertesukk i timen en gang at sømmen min var en smule skjev. Selv liker jeg å tenke på at jeg er utålmodig etter resultater og vil ha fortgang, men det er en liten stemme som hvisker at det antakelig er langt mer lettvinte grunner til å slurve seg gjennom. Vel vel, mot normalt skulle jeg altså absolutt ikke klandre AP i dette blogginnlegget, langt mindre Magnhild Mathisen, som tross alt gjorde gode forsøk på å få meg på rett kjøl. Man må bare innse at det krever sin kvinne å få sydd en ordentlig kofte.

Nå når jeg skulle på koftekurs så fikk jeg det skikkelig travelt med å få tak i stoffer, vurdere farger og kontrastfarger og kvaliteter. Konsulterte nettverket på Facebook om fargevalg og fikk respons...Fikk hjelp sørfra med stoff, fant noe lokalt. Bestilte noe østfra. Fikk tak i boka Unjárgga-gákti som jeg hadde lånt bort til en venninne. Og alt måtte klaffe så jeg var klar til kursstart. Måtte bruke en lunsjpause på jobb for å rekke en butikk som fører nødvendigheter.

Så kom dagen. Kurset startet og vi benyttet gode lokaler i Álttá siida. Vi bar inn utstyr av en annen dimensjon. Symaskiner, strykeutstyr, kasser, poser og kofter. Jeg merket at jeg kanskje ikke akkurat hadde siste skrik i symaskin med den billige jeg kjøpte en gang i studietiden med fem ulike sømmer og motorkraft som en trekkoppbil. De andre deltakerne seilte inn med noe som minnet om symaskin-Mercedeser. Jaja. De lo ikke åpenlyst iallefall. På sedvanlig praktisk vis var vi enige om at selv min maskin - av ukjent merke og kapasitet - holder vel noenlunde. Gal dat measta dohkke. Jeg vet jo selv at den nok ikke holder til holbien, men den tid den sorg.

Instruktøren Berit Anne Andersdatter Bals Hætta veiledet dyktig og erfarent som vitner om et omfangsrikt antall kofter i fingrene. Elegant var det, på en ubeskrivelig måte. Kurset er en opplevelse i bruk av metoder og tips som dreier seg om koftas balanse. Alt foregår på samisk, så ord og uttrykk følger med. Mange uttrykk kan jeg heldigvis fra før, men noen er helt nye for meg. Vadjat gákti, bálttabihttá, sealggiguovddáš, ceakkodearis osv.

Et samisk ordtak lyder som følger: uten komager er det vanskelig å komme seg frem, og Harald Gaski forklarer at det betyr at det ikke er lett å klare seg her i verden uten tilstrekkelig kunnskap (Tiden er et skip som ikke kaster anker - samiske ordtak). Det er ikke vanskelig å være enig i det.

SOL-kurs er som et kinderegg. Man får gjort noe nyttig, lært noe og man får være sammen med andre hyggelige mennesker som holder på med samme sak.

Anbefales på det varmeste!

onsdag 7. juli 2010

Skolesmerte på annet vis

Jeg antar at vi nå ser slutten for Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole og jeg er ikke en som liker å kaste inn håndkleet. Veldig mye blir borte når skolen legges ned. Det er en av tre videregående skoler i Troms hvor det samiske samfunnet lokalt, lærerne og Sametinget har lagt inn mye ressurser. Man har satset på videre- og etterutdanning, læremiddelutvikling og samisk språk. Det var en visjon for mange at vi skulle få et sterkt samisk kunnskaps-fyrtårn med denne satsningen. Derfor er det et slag at skolen nå legges ned.

Innsatsen og kunnskapsutviklingen har hatt stor betydning for mange, men kanskje ikke så stor direkte betydning for de beslutningstakerne som sitter i Troms fylkesting. Man skulle kanskje trodd at APs parlamentariske leder på Sametinget som også er fylkespolitiker, Willy Ørnebakk, ville ha brukt sin stemmerett i denne saken da den var oppe til behandling i fylkestinget når han visste at han var i vippeposisjon stemmetallsmessig. Det valgte han ikke å gjøre da han meldte forfall til møtet. Det er også et valg. Og valget har konsekvenser.

Det jeg likevel tenker aller mest på, er at våre ungdommer drar ut tidligere enn de trenger, og ikke minst om de kommer tilbake etter at de har dratt. Lokalsamfunnene trenger sine ungdommer, de representerer fremtidshåp og endringskraft som trengs lokalt. De unge er sentrale i å gjennomføre og å sikre en fremtid for Márkomeannu, og de driver barne- og ungdomstilbud i form av Nuoraidsiida blant annet. Når denne ungdomskraften sendes ut og vekk - så blir så mye borte fra bygdene. I større byer er det heller ikke sikkert at ungdommene når frem med samiske perspektiver i det arbeidet de engasjerer seg i på samme vis.

Til historien hører det at man har gjort en viss innsats for å påvirke resultatet politisk både fra oss i opposisjon og enkelte politikere i posisjonen på Sametinget. Det blir etter min mening ganske tydelig at det er et stort gap mellom liv og lære når man lover at man skal redde bygdeskoler i sametingsvalgkampen for så å lide et kraftig nedelag i praksis når det gjelder saken om Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole. Mye av den stråmannskritikken som deler av posisjonen på Sametinget har drevet gjennom hele valgkampen ramler da fullstendig sammen. Problemet med nedlegging av bygdeskoler er faktisk ikke det at ikke tidligere politikere på Sametinget har gjort "noe" eller nok. Problemet er at dette er andre folkevalgte nivåer sitt beslutningsområde det er snakk om. Kall det gjerne (fylkes)kommunalt selvstyre.

Strategiene og argumentasjonen i saken fra posisjonen lukter imidlertid av omkamp i forbindelse med Sametingets forrige vedtak når det gjelder forvalteransvaret for de statlige samiske videregående skolene. Når velgerløftet fra deler i posisjonen var kamp for bygdeskolene er det merkelig å se denne politiske dobbeltheten i utfoldelse. Og enda mer påfallende er det at AP her ikke er det samme som AP der. Da hjelper det heller ikke at rådsmedlem Vars profilerte seg mye i saken. AP ville det ikke nok.

Jeg tror nemlig denne merkverdigheten kan henge tett sammen med det overordnede spørsmålet om Sametinget kan og bør være skoleeier. Er det på grunn av dette at sametingsrådets politiske strategi i saken om Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole var å legge seg på heftig - men ikke forpliktende - møtevirksomhet? Sametingsrådet snakket som kjent mye og vel med flere lokal- og fylkespolitikere, men kunne selv ikke love hverken penger eller nærmere involvering fra Sametinget. Det er de to statlige samiske videregående skolene i Karasjok og Kautokeino som er årsaken til at debatten om eierskap for skolene jevnlig reises. Staten vil ikke være skoleeier og da er det to løsninger, fylket eller Sametinget. Man kan derfor si at posisjonens redsel for økt ansvar for våre utdanningsinsitusjoner førte til en distansert strategi i saken om Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole enda dette var en sak det var fullt mulig å påvirke gjennom å forplikte seg.

Historien om Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole blir på mange måter derfor et varsel om hva som kan skje hvis Sametinget ikke tar ansvar for de statlige samiske videregående skolene. Da blir det igjen opp til fylkets politikere å beslutte hva som skal skje med de samiske videregående skolene. Og der i gården teller kjøttvekta mest for flertallet. Heller ikke disse beslutningstakerne behøver å innse hvilken enorm betydning samiske kunnskapsfyrtårn i form av våre videregående skoler har for fremtiden når det gjelder samisk språk og kultur. Selv om det eventuelt er AP som sitter med flertall både her og der. Vi vet jo veldig godt at AP på Sametinget ikke er det samme AP som sitter på fylkestinget eller i regjering. De har mange nok til å snakke med mange nok tunger.

Det svir kraftig å tenke på den viktige, men gruslagte visjonen om det samiske fyrtårnet i form av Skániid joatkkaskovlá/Skånland videregående skole. Ungdommene, arbeidsplassene, språket, lokal historie, identitet og kultur.

Javisst gjør det vondt når bygdeskolene legges ned.

Det er vi kanskje enige om på Sametinget der vi sitter langt fra de ubehagelige spørsmålene om å prioritere penger - til for eksempel skoler.

Helse må prioriteres

NRK sámi radio melder at samisktalende samekvinner blir syke av diskrimineringen de opplever, særlig utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. I publikasjonen "Samiske tall forteller II" er det offentliggjort data som peker i retning av at samisktalende pasienter oppgir at de er mer misfornøyd med helsetjenestene enn andre. Tidligere hørte vi at samiske slagpasienter måtte bruke kroppsspråk for å bli forstått. Det er bare noen av historiene vi har fra samiske pasienters møte med helsevesenet.

Med rette foregår det stadig debatter om sykehusstrukuren, kvalitet på fødestuer og sentralisering av fødetilbudet - og ikke minst den store samhandlingsreformen. I forhold til sistnevnte må jeg si at jeg syns avisa Ságát sin lederartikkel om temaet bærer preg av en viss sammenblanding. Det blir neppe et tryggere eller bedre fødetilbud eller akutttjenester av samhandlingsreformen i seg selv. En argumentasjon om at vi ikke skal binde opp midler til lokalsykehus - men vente på samhandlingsreformen - blir en smule merkelig når vi vet at det skal investeres for rundt 2,5 milliarder i forhold til sykehusene i Finnmark. Jeg fremmet derfor forslag om sak på forrige plenum om at Sametinget skulle ta opp sykehusstrukturen for å nå målet om "et helhetlig og likeverdig helse- og sosialtilbud til det samiske folk, på linje med den øvrige befolkningen" (et hovedmål for Sametingets helse- og sosialsatsning som fortsatt gjelder, fra da NSR ledet sametingsrådet).

Når tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen presenterte samhandlingsreformen på en folkelig vekkelsesreise, blant annet i Alta, var et av hans budskap blant annet at det er langt dyrere å ha liggedøgn på sykehuset, og billigere å sende pasientene tilbake til kommunehelsetjenesten. Vi vet fra før at finansieringssystemet i helsesektoren kan bidra til at pasienter blir kasteballer mellom sykehusene og kommunalt helsevesen. I lys av det, og daværende ministers entusiastiske sparefunn, så skjønner jeg godt de som hevder at samhandlingsreformen er enda en stor fordekt spare- og effektiviseringsreform. En ting er jeg enig med både posisjonspolitiker Ronny Wilhelmsen (AP) og Ságát om - og det er at vi burde diskutere samhandlingsreformen, også på Sametinget, men så langt har vi dessverre ikke sett noe til den saken eller andre helsepolitiske saker i komiteen eller i plenum.

Det er uholdbart at samisktalende kvinner ikke får et helsetilbud som er tilpasset godt nok, og det er uakseptabelt at strukturell skjevhet fører til at noen pasientgrupper kommer dårligere ut. Kommunikasjon, kompetanse og tillit er avgjørende for det helsetilbudet som den enkelte pasienten opplever. Rapporterte problemer med både tolkingen, bestilling av pasientreiser og nødmeldetjenesten for samiske brukere må ordnes opp i. Et likeverdig helsetilbud krever at det må finnes grunnleggende kompetanse i og om samiske forhold og språkkunnskaper i både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, og det har NSR tatt til orde for ved utallige anledninger.

Sametinget må nå sikre at sentrale myndigheter setter samisk helse på plakaten igjen. Videre må det jobbes mot høgere utdanningsinstitusjoner gjennom at det gis relevante videre- og etterutdanningstilbud for helsepersonell. Fra Sametingets side må det gis tydelig uttrykk for våre forventninger til høgere utdanningsinstitusjoner når det gjelder det samiske innholdet i profesjonsutdanningene slik at denne kompetansen er med fra begynnelsen hos nye helsearbeidere.

Ett konkret tiltak er for eksempel at vi trenger samisk sykepleierutdanning slik vi hadde tidligere. Samisk sykepleieutdanning bør gis gjennom et samarbeid mellom Samisk Høgskole og andre høgere utdanningsinstitusjoner og en slik utdanning bør iverksettes i flere av de samiske områdene. Vi må sørge for å bygge på de helsefaglige kompetansemiljøene vi har både i sørsamisk område, lulesamisk og nordsamisk område.

Heldigvis er samisk helsepolitikk en av hovedsakene på landsmøtet til Norske Samers Riksforbund (NSR) den 3.-5.september i Narvik. Regner med at det blir gode debatter og spennende fremtidsrettet resultat av de politiske forhandlingene som landsmøtet skal til med.

Kom gjerne med innspill til saken om du brenner for noe:)

tirsdag 6. juli 2010

Samiske barnehageplasser vokser ikke på trær

NRK sámeradio tar opp at det mangler samiske barnehageplasser i Tromsø. I Alta er det et tilbakevendende fenomen at foreldre står frem i lokalavisa i fortvilelse over mangel på samiske barnehageplasser. Vi har sett at fortvilelsen rammer når det ikke er plasser nok i både Kautokeino og i Bodø. Dagens samfunn er på mange vis innrettet slik at man er avhengig av barnehagene.

Tidlig i 2009 trådte ny barnehagelov i kraft hvor barna får rett til barnehageplass. Det er en viktig sak for mange. Samiske barn har også rett til en barnehageplass med dette, men som jeg har blogget om før; det er en ganske annen "individuell tilpasning" av tilbudet for et samisk barn å få et norsk barnehageplass enn en samisk barnehageplass.

Lovteksten er etter min mening for uklar med tanke på hvor langt ansvaret for barnehageeier strekker seg, særlig utenfor det samiske språkforvaltningsområdet. Vi har heller ikke godt kjente eksempler eller praksis som belyser hvor langt kravene i barnehageloven strekker seg når det gjelder følgende to paragrafer:

Barnehageloven §2, 4.ledd: Barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur.

Barnehageloven §8, 3.ledd: Kommunen har ansvaret for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur.

Samer flytter som andre folk, det innebærer at vi også har bosetningsmønster i bevegelse. Behovene for samiske barnehageplasser er dermed i endring også. Som sametingspolitikere trenger vi en helhetlig oversikt over situasjonen for å vurdere hvilken politisk strategi vi skal følge for å sikre at utbyggingen av samiske barnehageplasser står i samsvar med behovene for barnehageplass.

Dertil kommer det faktum at mange av dagens samiske barnehager er etablert av NSR og lokale ildsjeler fordi det ikke har vært andre aktører som har tatt ansvar for samiske barnehageplasser. Jeg mener at Sametinget ikke kan annet enn å akseptere og støtte opp omkring både private og kommunale kvalitetsmessige samiske barnehagetilbud, for vi har ikke så mange av dem at vi har råd til å kaste vrak på noen barnehager grunnet eierstrukturen. Historien har vist at privat initiativ når det gjelder barnehageplasser har vært grunnleggende nødvendig for store deler av fremveksten av samiske barnehager. Det er rett ut sagt historieløst om man ikke erkjenner dette. Dessuten erkjenner selv norske politikere at de private barnehager er viktig i forhold til å sikre alle barn barnehageplass, og i samisk sammenheng blir dette enda viktigere når det offentlige svikter.

Vi har dessverre tidligere sett at flertallets samepolitikere ved flere tilfeller har kritisert de barnehagetilbud som faktisk finnes fremfor å rette sin kritikk der den hører hjemme, nemlig hos de ansvarlige offentlige myndigheter som ikke tar ansvar for samiske barns situasjon. Jeg tror ikke akkurat denne politiske strategien fra flertallets politikere stimulerer godt til større utbyggingstakt når det gjelder samiske barnehageplasser som vi har sånn behov for.

I Alta har et lokallag i NSR drevet samisk barnehage i 20 år, og med det gitt over 200 samiske barn et samiskspråklig barnehagetilbud. Disse ungene hadde ikke hatt annet tilbud om ikke denne private barnehagen fantes. Jeg vil berømme mine kolleger i sameforeningen og de ansatte gjennom tidene som har tatt ansvar over lang tid for både egne og andres barn i denne private barnehagen. Dette har vært og er et vektig bidrag til å bevare det samiske språket og kulturen i Alta, la ingen få dere til å tro noe annet!

NSR ønsker som sagt en helhetlig behandling av dekningsgrad og oversikt over dagens situasjon når det gjelder utforming av de samiske barnehagetilbudene, og derfor fremmet vi sist plenum (juni 2010) følgende forslag til ny sak:

Forslag 11, representant Miriam Paulsen, NSRs sametingsgruppe

Helhetlig gjennomgang av barnehagetilbudet til samiske barn
Samiske barn skal ha rett til samisk barnehageplass på egne vilkår.

NSRs sametingsgruppe mener det trengs en helhetlig gjennomgang av dekningsgraden av samiske barnehager og utbyggingsgrad i forhold til behovet og den overordnede situasjonen etter at barnehageloven nå er endret flere ganger. De nye målene i barnehageloven må inkluderes når det gjelder tilpasning av barnehagetilbudet for samiske barn.

Hvordan skal Sametinget bidra fremover til å sikre god nok utbygging av samiske barnehager slik at samiske barn får tilbud om samisk barnehageplass og god nok kvalitet i de eksisterende tilbudene. NSR sametingsgruppe ber Sametinget foreta en helhetlig gjennomgang av barnehagetilbudet til samiske barn.

Det er dessverre ikke tilstrekkelig å ha tilfeldige møter med enkelte kommuner for å løse situasjonen med barnehagedekning for samiske barn, man må ha et helhetlig politisk perspektiv for å sikre at samiske barn får barnehageplasser bygget på samisk språk og kultur.

Det beste ville være at barnehageloven slo fast at samiske barn, på individuelt grunnlag, har rett til grunnleggende tilpassing av sitt lovfestede barnehagetilbudet i forhold til barnets forutsetninger når det gjelder samisk språk og kultur.

For å oppnå dette trengs det en helhetlig tilnærming.

torsdag 25. februar 2010

Stol på ministeren

Stol på ministeren het en film som mange sikkert husker. Det nye sametingsrådet har stort sett besvart alle politiske utfordringer siden tiltredelsen med at de skal ha møter med flere ministere. Det bekrefter dokumentene vi har til behandling her på Sametinget dette plenumet, ikke minst rådets beretning. Et møte jeg personlig hadde veldig store forventninger til var det nokså markedsførte møtet sametingsrådet hadde med kunnskapsministeren om bygdeskoler hvor et av målene var mer midler til kommunene. Sametingsrådet hadde i følge samisk media bedt om å få møte flere ministere i saken, men det ser ut til at de traff kunnskapsministeren i første omgang. Selv om sametingsrådet visstnok er positiv etter møtet i følge debatten på Sametinget, så er det relativt vanskelig å oppdrive stor optimisme blant annet fordi det har vært mange totalhavarerte samiske saker de siste par årene. Stortingsvalgkampen gir dessverre heller ikke stor grunn til å tro at samiske utfordringer står særlig høyt på prioriteringslista blant de store norske partiene.

Forstå meg rett: klart sametingsrådet skal møte ministrene, det skulle ellers bare mangle. Det har selvsagt de sametingsråd som har utgått fra NSR og samarbeidspartnere også bedrevet.Til de grader at det også ble kritisert både fra det ene og annet hold. Min bekymring er de utfordringer som oppstår når våre fremste politikere hele tiden besvarer alle politiske utfordringer med å vise til en minister. Det uthuler vår egen tro på at Sametingets politiske beslutninger kan realiseres. Det er jo avmakt satt i system.

Bak større beslutninger i Sametinget kan og bør det ligge et langvarig forarbeid og prosesser som involverer mange. Det er saker som vi har kjempet gjennom i våre organisasjoner og partier, som vi har fremmet som nye saker for parlamentet vårt, som kanskje er utredet, har vært på høring, som vi har argumentert for og mot i Sametingets fagkomiteer og som fremmes for plenum og hvor et vedtak fattes. Slike beslutninger ender altså opp med standardfrasen: vi skal ha (enda et) møte med ministeren...

Marionettsystem? Jeg vet ikke, men det er selvsagt et tankekors at handlingsrommet for den politiske toppledelsen er lite i Sametinget. Det er selvsagt slik at samiske saker - som andre saker - kverner sin saktegående gang gjennom systemet på vanlig vis. Sametingets oppgave er å bidra med rådgivende innspill slik Sametingets rolle er i dag, og på noen områder har man anledning til å fremme egne retningslinjer med hjemmel i lov. Pengene til samiske formål er forresten i stor grad bundet opp i ordninger som sentrale myndigheter selv har innført. Og av 797 mill på statsbudsjettet til samiske formål, så er 351 mill lagt til Sametinget å forvalte.

Debatten om Sametingets rolle og samisk selvbestemmelse er en langvarig affære. Det er så viktig og så sentralt i forhold til det samiske samfunnets fremtid, fordi det faktisk handler om hva vi samer selv kan beslutte og hvilken retning vi vil gå i.

Det er et nokså udiskutabelt faktum at listen over nederlag for sametingsrådet og ikke minst president Egil Olli begynner å bli lang...
- det er vedtatt en minerallov som ikke holder folkerettslig mål
- nedlegging av Skånland vgs er vedtatt
- sjølaksefiske er under knallhard regulering uten at Sametinget evner å bli hørt i Direktoratet for naturforvaltning
- mangel på midler til oppfølging av museumsreformen, de samiske museene får ikke like mye som norske museer som oppfølging av reformen
- sametingsrådet har ikke prioritert tilstrekkelig midler til oppfølging av sin egen institusjonsmelding, enda vi husker at president Egil Olli stilte et slags kabinettspm på å få meldingen gjennom
- Egil Olli er blitt mottatt svært lunkent i forhold til spm om samisk selvbestemmelse i eget parti

Jeg kunne gjort lista lengre, men jeg skal avslutte med noe av det mest foruroligende. Jeg syns det er ubehagelig stille når det gjelder kystfiskeutvalgets forslag, selv om vi vet at det er konsultasjoner nært forestående. Om man stoler på ministeren eller ikke, så er det vanskelig å la være å tenke på hvordan de andre konsultasjonene som er ført har endt opp.

Selv om vi går ut høyt med forventninger til ministrene, så ser det dessverre ut til at det oftest ender opp med avmakt på tomgang.

onsdag 17. februar 2010

Sjølaksefiskere i Altafjorden viderefører lokale tradisjoner

Sjølaksefiske er under sterk regulering og press grunnet bestanden av villaks. Det kommer til uttrykk både når det gjelder stadig nye og strengere forslag fra direktoratet for naturforvaltning angående fangstperioder, og også gjennom at andre interessenter vurderer å kjøpe opp sjølaksefiskerne i sesonger fremover for å sikre nok fisk i elva. Det er stor grunn til å advare mot en slik negativ utvikling.

Sjølaksefiske er viktig som en del av lokale fangstradisjoner og det er også en viktig kulturbærer når det gjelder sjøsamiske fangstmetoder. Fisket utgjør et betydelig bidrag til matauk og selvforsyning for de som er involvert i fisket samtidig som det er en viss lønnsomhet i aktiviteten. Fisket inngår naturlig som en av flere næringsveier som folk i kyst- og fjordstrøkene tradisjonelt har levd av. Sjølaksefisket er en form for fangst hvor det eksisterer rekrutteringsutfordringer. Bare fra 1994 til 2009 sank antallet sjølaksefiskere fra 175 til 129 i Alta kommune. Videre har sjølaksefiskerne i liten grad sterke interesseorganisasjoner bak seg.

En utvikling hvor man regulerer bort lokale tradisjoner og fiskere fremfor større kapitalsterke interessenter i for eksempel oppdrettsnæringen (eller sports/turistfiskere) har langvarige konsekvenser. Folk mister tilgangen til lokale ressurser, og andre interessenter kommer inn i stedet. Det vil i så fall være et stort tap av en kulturell fangstarv og tradisjonell form for ressursutnytting. Sjølaksefiskerne kan levere produkter av høy kvalitet uten at dette transporteres fra andre siden av kloden eller er oppdrettsfisk.

Myndighetene bør kunne dokumentere effekter av de mange reguleringene de allerede har gjennomført å kunne forsvare at et fortsatt strupetak på sjølaksefisket er riktig medisin mot mangfoldige problemstillinger som også handler om rømt oppdrettslaks, beslag på gyteplasser, klimatiske forhold og forurensing samt den totale belastningen av fangsten fra mange interessenter.

NSR har i høringsuttalelse til direktoratet varslet at et absolutt minstekrav er at fiske med kilenot skal kunne foregå fra 15.mai til 4. august og krokgarn fra 1.juni til 15.juli. Vi ønsker fire fiskedager i uka i både Finnmark, Troms og Nordland. Fisketidene må etter vårt syn gi grunnlag for å ta i bruk og å benytte de lakseplassene som finnes også i fremtiden.

Når det gjelder tanken om å kjøpe opp fisken sjølaksefiskerne IKKE fisker opp – som er rundt 40 tonn fisk og representerer en samlet verdi på 2,8 mill fordelt på rundt 100 sjølaksefiskere jfr de siste årenes fangstrapporter – så kan man også se disse planene som en del av det å utarme det tradisjonelle sjølaksefisket.

Jeg vil derfor advare sterkt mot at staten skal gå inn i et spleiselag med ALI om å kjøpe opp sjølaksefiskere og dermed fortsatt bidra til en ytterligere reduksjon av antallet sjølaksefiskere i Altafjorden.

onsdag 20. januar 2010

Ikke bare en lokaliseringssak

Debatten om sykehus i Alta har blusset opp med jevne mellomrom. Nå er den igang igjen - og det skyldes nok at vi står ovenfor store investeringer i sykehusene i Finnmark. Det er en viktig debatt også for samiske pasienter og pårørende, og derfor er det i det hele tatt svært merkelig at sametingspolitikere som ellers mener mye om mangt ikke drøfter sykehusstrukturen, når det angår samer like mye som alle andre folk.

Sametinget oppnevner representanter til både helseforetak og sykehusstyrer samt underutvalg. Vi oppnevner selvsagt ikke representanter fordi de ikke skal mene noe om for eksempel sykehusstruktur eller andre viktige ting, men nettopp fordi samiske perspektiver og hensyn skal være representert der beslutninger fattes. Jeg tror våre representanter i slike fora gjerne vil ha samiske samfunnsdebatter å støtte seg på, selv om de evt. er nominert fra ulike organisasjoner/partier og deretter oppnevnt fra Sametinget. Da kan ikke samiske politikere være som strutsen med hodet i sanden.

NSRs Aili Keskitalo har nylig frontet sitt syn i offentligheten, og det syns jeg var nødvendig og befriende. Jeg syns ikke det er noen grunn til å skrinlegge debatten om sykehusstruktur i den betente skuffa "lokaliseringssaker". Samiske politikere skal delta i debatter som angår oss alle.

Debatten om sykehus i Alta blir dessverre fort like mye en debatt om sykehuset i Hammerfest. Det er i og for seg ikke uvanlig når lokalsykehusfunksjoner er til debatt. Det både mobiliseres og diskuteres heftig - om det er i Oslo som for eksempel den gamle debatten om Aker sykehus og Ullevål - eller her i Finnmark når vi drøfter sykehusstrukturen. Det burde selvsagt ikke handle om "frarøving" av arbeidsplasser og pasienter, men om hva som er et godt nok tjenestetilbud for folk i området. Likevel forstår jeg veldig godt at alle politikere kjemper for å beholde funksjoner og arbeidsplasser lokalt. Jeg er for eksempel valgt inn på Sametinget i en krets som omfatter både Alta og Hammerfest og flere andre kommuner i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Både sjøsamer og andre fra for eksempel Kvalsund og kysten ellers både ønsker og trenger tilbud i Hammerfest. Samtidig mener jeg at et sykehus i Alta ville være et meget stort skritt for både Alta, indre-Finnmark og deler av Nord-Troms. Derfor syns jeg at vi må ha en strukturdebatt når det først skal investeres milliardbeløp i sykehusene i Finnmark.

Alle trenger hjelp når ulykke og akutt sykdom rammer. Akuttberedskapen i distriktene er ikke like god overalt, det gir seg selv av det bosettingsmønsteret som vi har i dette landet. Det må derfor fortsatt være gode helsetilbud i både Kirkenes og Hammerfest - blant annet av samfunnsikkerhetsperspektiver. Det foregår svært mye i disse områdene, både av industriell virksomhet, utbyggingsplaner og i forhold til grenseoverganger - og vi kjenner alle flere risikofaktorer som vi må ha med i mente når vi sikrer infrastruktur som helsetjenester i disse områdene. Hvordan vi kan få til dette, samtidig som vi sikrer Alta akuttberedskap og fødetilbud, blir hovedutfordringen i denne debatten.

Jeg syns for eksempel at det er fullstendig uakseptabelt at det er rundt fire timer reisevei for førstegangsfødende fra Kautokeino og Karasjok til Hammerfest. Høyres Anne-Karin Olli sa det godt da hun påpekte at det er forbud mot å transportere drektige kyr to uker før termin. Disse reglene gjelder tydeligvis ikke kvinnene i Finnmark. Ved livets begynnelse er både mor og barn sårbare. Et forsvarlig fødetilbud er selvsagt bare en av flere perspektiver i saken. Slik vi bor til må man reise, det er ikke andre muligheter. Disse fjellovergangene vinterstid og den lange transportveien er uforsvarlig. Når sykehuset er lagt utenfor befolkningssenteret i Finnmark, så er det også sant at for mye penger går til transport og ikke til behandling. Det må vi politikere reflektere over.

Et annet forhold er kultur- og språkkompetanse, noe som er sentralt for samisktalende pasienter og pårørende. Dette er en viktig sak som angår både menneskeverd og muligheten til kommunikasjon i avgjørende faser av livet. Jeg tror det er helt riktig som Jenny Marie Rasmussen(AP) sier at et sykehus i Alta ville rekruttert godt med samisktalende helsepersonell. Blant annet er det samisk barnehage i Alta og det er undervisningstilbud både i og på samisk, noe som antakelig er viktig for samiske helsearbeidere med familie.

Et sykehus eller en kraftig utvidelse av helsetilbudene i Alta ville bety mye - kanskje i særlig grad for samisktalende barn og eldre - som vil kunne ha styrket behov for å uttrykke seg på samisk når man er på sitt aller mest sårbare. Jeg tror at slike muligheter hindrer både feilbehandling og at det sikrer samiske pasientrettigheter. Derfor syns jeg det er viktig at debatten ikke skal være skrinlagt, men at den får foregå i offentligheten.

En oppgradering av tilbudet i Alta når det gjelder føde- og akuttfunksjoner er nødvendig. Kall det gjerne sykehus om du vil.

torsdag 7. januar 2010

Blanke ark og fargestifter til

Godt nyttår!

Jeg innrømmer det, jeg ble for slapp med bloggingen på slutten av året. Lovte meg selv det, at når jeg først hadde startet opp en blogg - så skulle den IKKE havarere rett etter valget.

Vet jo smertelig godt at dette er synd nr. 1 blant mer perfeksjonerte bloggere, nemlig at bloggen ikke blir regelmessig oppdatert. Da følger ikke folk mer med om det skjer noe på bloggen, og de surfer ikke innom lengre. Fordelen min er blant annet at jeg ikke har promotert bloggen min så fryktelig intensivt (for eksempel annonsert nye blogginnlegg på facebook eller twitter). Da er det kanskje ikke så fryktelig mange skuffede følgere der ute heller...

Ellers så synder jeg jo mot bloggetiketten på alle andre vis også, skriver for langt, for politisk og for lite personlig. Da trøster jeg meg videre med at det må finnes en mulighet for forvillede politiske "nerder" som meg selv også. En annen trøst er at min mikroblogging på Twitter har gått mye bedre - det er passelig format mellom møter og amming og julestress mm. Følg meg på Twitter hvis du syns jeg har vært for slapp på bloggen her: www.twitter.com/siljekarine

Nå er det imidlertid klart for 2010 - og jeg har fått en ny sjanse til bot og bedring. Blanke ark og fargestifter til osv. Jeg kaster meg til igjen med bloggingen.

Får starte med det viktigste først. Sametingspresidentens oppfordring til innsats mot mobbing. Det er en viktig sak. Som leder for Sametingets oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomite er jeg opptatt av at Sametinget skal arbeide med temaet mobbing. Vi får sakslister/saker fra sametingsrådet, blant annet basert på forslag til nye saker som vi representanter fremmer i plenum. I komiteen kan vi også benytte sjansen til å sette opp tema for høring/befaring mv. Der ser jeg for meg at vi i komiteen kan begynne med å ta opp mobbing.

Jeg er klar over at politikerne ikke kan vedta at det ikke skal finnes mobbing. Vi husker at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KRF) laget et meget omdiskutert manifest mot mobbing. Jeg minnes at media hadde oppslag om at mobbingen ikke gikk tilbake etter at Bondevik erklærte styrket innsats mot mobbing, men at mobbingen faktisk tiltok i de to årene som gikk etter manifestet ble utstedt. Bondevik hadde jo invitert til partnerskap med ansvarlige parter i manifestet. Hvorfor ble ikke innsatsen evt. kronet med ubetinget suksess?

Mobbing er et skummelt fenomen. Når mobbingen begynner, er det kanskje udefinerbart - litt utydelig, det kan være vanskelig å finne årsaken til mobbingen - og det kan være vanskelig å avsløre drivkreftene i mobbeprosessene. I en gruppe er det lett å skjule seg og mange deltar i slike mobbeprosesser på en passiv og aktiv måte uten at man er så bevisst på virkningen av egne handlinger. Likevel har vi alle et ansvar. Sametingspresident Egil Olli har rett når han refererer den gyldne regel at vi skal være mot andre som vi vil at andre skal være mot oss. Andre ganger er mobbingen brutalt tydelig for alle og enhver. Mobbing angår både voksne og barn, både lærere, foreldre, ledere og kolleger. Den finner sted i skolegården, på skoleveien, i fritiden og på arbeidsplasser. Og mobbingen skader folk for livet.

Alle som vokser opp har erfart og registrert mobbing på en eller annen måte. Vi har derfor en kollektiv kompetanse på feltet, enten som mobber, den som blir mobbet eller som passiv/aktiv tilskuer. Et av problemene er at det er store kostnader ved å gripe inn, eller si ifra at dette ikke er riktig. Det er lett å være passiv når det mobbes, men vi har alle ansvar. For en som mobbes er støtte fra en venn eller en kollega viktigere enn alt. Der kan vi alle spille en stor rolle.

Hva kan Sametinget gjøre i forhold til mobbing? Og er det ikke sånn at politikere mobber hverandre jevnlig? Ja, i politikken finnes det mye som ikke er riktig bra. Det er lett å glemme menneskene i politikken, og ikke minst at vi som politikere også er så synlig i samfunnet. Jeg mener at politikere som har diskusjoner og debatter som en del av "yrket" må kunne duellere med ord/argumenter, men man skal ikke trå over grensen. Vi er kolleger også, og det er det viktig å huske. Sametinget bør etter min mening vurdere å lage en anti-mobbeplakat. Det finnes også andre tiltak som Sametinget burde innføre, kanskje du som leser dette har noen tanker om dette temaet?

Vi har som jeg innledet med - ett nytt år fremfor oss - med blanke ark og tegnestifter til. Vi KAN gjøre en forskjell på så mange vis. Vi kan være en enda bedre venn, kollega og medmenneske.

Jeg setter pris på innspill både her i bloggen og på e-post