onsdag 20. januar 2010

Ikke bare en lokaliseringssak

Debatten om sykehus i Alta har blusset opp med jevne mellomrom. Nå er den igang igjen - og det skyldes nok at vi står ovenfor store investeringer i sykehusene i Finnmark. Det er en viktig debatt også for samiske pasienter og pårørende, og derfor er det i det hele tatt svært merkelig at sametingspolitikere som ellers mener mye om mangt ikke drøfter sykehusstrukturen, når det angår samer like mye som alle andre folk.

Sametinget oppnevner representanter til både helseforetak og sykehusstyrer samt underutvalg. Vi oppnevner selvsagt ikke representanter fordi de ikke skal mene noe om for eksempel sykehusstruktur eller andre viktige ting, men nettopp fordi samiske perspektiver og hensyn skal være representert der beslutninger fattes. Jeg tror våre representanter i slike fora gjerne vil ha samiske samfunnsdebatter å støtte seg på, selv om de evt. er nominert fra ulike organisasjoner/partier og deretter oppnevnt fra Sametinget. Da kan ikke samiske politikere være som strutsen med hodet i sanden.

NSRs Aili Keskitalo har nylig frontet sitt syn i offentligheten, og det syns jeg var nødvendig og befriende. Jeg syns ikke det er noen grunn til å skrinlegge debatten om sykehusstruktur i den betente skuffa "lokaliseringssaker". Samiske politikere skal delta i debatter som angår oss alle.

Debatten om sykehus i Alta blir dessverre fort like mye en debatt om sykehuset i Hammerfest. Det er i og for seg ikke uvanlig når lokalsykehusfunksjoner er til debatt. Det både mobiliseres og diskuteres heftig - om det er i Oslo som for eksempel den gamle debatten om Aker sykehus og Ullevål - eller her i Finnmark når vi drøfter sykehusstrukturen. Det burde selvsagt ikke handle om "frarøving" av arbeidsplasser og pasienter, men om hva som er et godt nok tjenestetilbud for folk i området. Likevel forstår jeg veldig godt at alle politikere kjemper for å beholde funksjoner og arbeidsplasser lokalt. Jeg er for eksempel valgt inn på Sametinget i en krets som omfatter både Alta og Hammerfest og flere andre kommuner i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Både sjøsamer og andre fra for eksempel Kvalsund og kysten ellers både ønsker og trenger tilbud i Hammerfest. Samtidig mener jeg at et sykehus i Alta ville være et meget stort skritt for både Alta, indre-Finnmark og deler av Nord-Troms. Derfor syns jeg at vi må ha en strukturdebatt når det først skal investeres milliardbeløp i sykehusene i Finnmark.

Alle trenger hjelp når ulykke og akutt sykdom rammer. Akuttberedskapen i distriktene er ikke like god overalt, det gir seg selv av det bosettingsmønsteret som vi har i dette landet. Det må derfor fortsatt være gode helsetilbud i både Kirkenes og Hammerfest - blant annet av samfunnsikkerhetsperspektiver. Det foregår svært mye i disse områdene, både av industriell virksomhet, utbyggingsplaner og i forhold til grenseoverganger - og vi kjenner alle flere risikofaktorer som vi må ha med i mente når vi sikrer infrastruktur som helsetjenester i disse områdene. Hvordan vi kan få til dette, samtidig som vi sikrer Alta akuttberedskap og fødetilbud, blir hovedutfordringen i denne debatten.

Jeg syns for eksempel at det er fullstendig uakseptabelt at det er rundt fire timer reisevei for førstegangsfødende fra Kautokeino og Karasjok til Hammerfest. Høyres Anne-Karin Olli sa det godt da hun påpekte at det er forbud mot å transportere drektige kyr to uker før termin. Disse reglene gjelder tydeligvis ikke kvinnene i Finnmark. Ved livets begynnelse er både mor og barn sårbare. Et forsvarlig fødetilbud er selvsagt bare en av flere perspektiver i saken. Slik vi bor til må man reise, det er ikke andre muligheter. Disse fjellovergangene vinterstid og den lange transportveien er uforsvarlig. Når sykehuset er lagt utenfor befolkningssenteret i Finnmark, så er det også sant at for mye penger går til transport og ikke til behandling. Det må vi politikere reflektere over.

Et annet forhold er kultur- og språkkompetanse, noe som er sentralt for samisktalende pasienter og pårørende. Dette er en viktig sak som angår både menneskeverd og muligheten til kommunikasjon i avgjørende faser av livet. Jeg tror det er helt riktig som Jenny Marie Rasmussen(AP) sier at et sykehus i Alta ville rekruttert godt med samisktalende helsepersonell. Blant annet er det samisk barnehage i Alta og det er undervisningstilbud både i og på samisk, noe som antakelig er viktig for samiske helsearbeidere med familie.

Et sykehus eller en kraftig utvidelse av helsetilbudene i Alta ville bety mye - kanskje i særlig grad for samisktalende barn og eldre - som vil kunne ha styrket behov for å uttrykke seg på samisk når man er på sitt aller mest sårbare. Jeg tror at slike muligheter hindrer både feilbehandling og at det sikrer samiske pasientrettigheter. Derfor syns jeg det er viktig at debatten ikke skal være skrinlagt, men at den får foregå i offentligheten.

En oppgradering av tilbudet i Alta når det gjelder føde- og akuttfunksjoner er nødvendig. Kall det gjerne sykehus om du vil.

torsdag 7. januar 2010

Blanke ark og fargestifter til

Godt nyttår!

Jeg innrømmer det, jeg ble for slapp med bloggingen på slutten av året. Lovte meg selv det, at når jeg først hadde startet opp en blogg - så skulle den IKKE havarere rett etter valget.

Vet jo smertelig godt at dette er synd nr. 1 blant mer perfeksjonerte bloggere, nemlig at bloggen ikke blir regelmessig oppdatert. Da følger ikke folk mer med om det skjer noe på bloggen, og de surfer ikke innom lengre. Fordelen min er blant annet at jeg ikke har promotert bloggen min så fryktelig intensivt (for eksempel annonsert nye blogginnlegg på facebook eller twitter). Da er det kanskje ikke så fryktelig mange skuffede følgere der ute heller...

Ellers så synder jeg jo mot bloggetiketten på alle andre vis også, skriver for langt, for politisk og for lite personlig. Da trøster jeg meg videre med at det må finnes en mulighet for forvillede politiske "nerder" som meg selv også. En annen trøst er at min mikroblogging på Twitter har gått mye bedre - det er passelig format mellom møter og amming og julestress mm. Følg meg på Twitter hvis du syns jeg har vært for slapp på bloggen her: www.twitter.com/siljekarine

Nå er det imidlertid klart for 2010 - og jeg har fått en ny sjanse til bot og bedring. Blanke ark og fargestifter til osv. Jeg kaster meg til igjen med bloggingen.

Får starte med det viktigste først. Sametingspresidentens oppfordring til innsats mot mobbing. Det er en viktig sak. Som leder for Sametingets oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomite er jeg opptatt av at Sametinget skal arbeide med temaet mobbing. Vi får sakslister/saker fra sametingsrådet, blant annet basert på forslag til nye saker som vi representanter fremmer i plenum. I komiteen kan vi også benytte sjansen til å sette opp tema for høring/befaring mv. Der ser jeg for meg at vi i komiteen kan begynne med å ta opp mobbing.

Jeg er klar over at politikerne ikke kan vedta at det ikke skal finnes mobbing. Vi husker at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KRF) laget et meget omdiskutert manifest mot mobbing. Jeg minnes at media hadde oppslag om at mobbingen ikke gikk tilbake etter at Bondevik erklærte styrket innsats mot mobbing, men at mobbingen faktisk tiltok i de to årene som gikk etter manifestet ble utstedt. Bondevik hadde jo invitert til partnerskap med ansvarlige parter i manifestet. Hvorfor ble ikke innsatsen evt. kronet med ubetinget suksess?

Mobbing er et skummelt fenomen. Når mobbingen begynner, er det kanskje udefinerbart - litt utydelig, det kan være vanskelig å finne årsaken til mobbingen - og det kan være vanskelig å avsløre drivkreftene i mobbeprosessene. I en gruppe er det lett å skjule seg og mange deltar i slike mobbeprosesser på en passiv og aktiv måte uten at man er så bevisst på virkningen av egne handlinger. Likevel har vi alle et ansvar. Sametingspresident Egil Olli har rett når han refererer den gyldne regel at vi skal være mot andre som vi vil at andre skal være mot oss. Andre ganger er mobbingen brutalt tydelig for alle og enhver. Mobbing angår både voksne og barn, både lærere, foreldre, ledere og kolleger. Den finner sted i skolegården, på skoleveien, i fritiden og på arbeidsplasser. Og mobbingen skader folk for livet.

Alle som vokser opp har erfart og registrert mobbing på en eller annen måte. Vi har derfor en kollektiv kompetanse på feltet, enten som mobber, den som blir mobbet eller som passiv/aktiv tilskuer. Et av problemene er at det er store kostnader ved å gripe inn, eller si ifra at dette ikke er riktig. Det er lett å være passiv når det mobbes, men vi har alle ansvar. For en som mobbes er støtte fra en venn eller en kollega viktigere enn alt. Der kan vi alle spille en stor rolle.

Hva kan Sametinget gjøre i forhold til mobbing? Og er det ikke sånn at politikere mobber hverandre jevnlig? Ja, i politikken finnes det mye som ikke er riktig bra. Det er lett å glemme menneskene i politikken, og ikke minst at vi som politikere også er så synlig i samfunnet. Jeg mener at politikere som har diskusjoner og debatter som en del av "yrket" må kunne duellere med ord/argumenter, men man skal ikke trå over grensen. Vi er kolleger også, og det er det viktig å huske. Sametinget bør etter min mening vurdere å lage en anti-mobbeplakat. Det finnes også andre tiltak som Sametinget burde innføre, kanskje du som leser dette har noen tanker om dette temaet?

Vi har som jeg innledet med - ett nytt år fremfor oss - med blanke ark og tegnestifter til. Vi KAN gjøre en forskjell på så mange vis. Vi kan være en enda bedre venn, kollega og medmenneske.

Jeg setter pris på innspill både her i bloggen og på e-post