mandag 9. august 2010

Den sterkestes rett

Du skal være godt utrustet for å bli hørt. Stadig sendes det ut vernesaker på høring fra fylkesmannen, noe som har engasjert mange i de områder der vernet skal iverksettes. Høringene har også blitt supplert med en del folkemøter. Problemet er bare at det kan virke som om folkemøtene er en pliktøvelse uten noe særlig vilje til å høre på folk som saken angår.

Ivaretakelsen av natur og miljø samt biologisk mangfold er en av hovedgrunnene til den nasjonale verneiveren. Hva et ytterligere vern av arealene i områdene våre faktisk innebærer er spørsmål som folk er opptatt av. Det hersker stor usikkerhet med tanke på dette. Kan man fortsatt bruke utmarka som før, plukke multer og jakte som man tidligere har gjort? Ikke rart at man undrer seg når man blant annet leser at bruk av sykkel og hest/kjerre er blant de ting som ikke kan gjennomføres i enkelte av disse verneområdene.

Skal vi fortsatt ha inn- og utmark som produksjonslandskap eller skal vi verne for å sikre opplevelses- og rekreasjonslandskap er en spørsmålsstilling som kanskje summerer opp en del av den debatten som foregår. Jeg mener at vår holdning til utmarka som produksjonsområde er en viktig del av lokalbefolkningens rett til bruk av egne områder. Vi har rett og slett tradisjoner for å bruke og å produsere verdier i disse områdene. Rett nok er det ikke snakk om storproduksjon nødvendigvis. Det er snakk om å hente materialer til duodji, sanking, jakt og fiske.

I denne saken så mener jeg at det er svært vanskelig å forstå og forsvare nasjonale målsetninger om naturmiljø og biologisk mangfold når man ser på hva som faktisk talt foregår i våre nærområder. De naturmiljøtiltak og tiltak for sikring av det biologiske mangfoldet som virkelig monner er tiltak som er langt større og mer omfattende enn de eventuelle gevinster som måtte finnes ved å begrense lokalbefolkningens bruk av nærområdene.

Hva innebærer vernestatusen egentlig? Ett eksempel er holdningen til Bøkfjorden og statusen som "nasjonal laksefjord". Med denne statusen skal det blant annet ikke etableres matfiskanlegg i slike fjorder. Hovedmålsetningen med å klassifisere fjorder og vassdrag på denne måten er å styrke vernet for villaksen. Når det kommer til å slippe ut avfall fra AS sydvaranger - så er det tydeligvis likevel ikke så fryktelig viktig med hele statusen som nasjonal laksefjord, og glemt er alle tanker om villaksbestanden. Man må jo har arbeidsplasser må vite, og bilder av prominenser som både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre går Norge rundt når de besøker anleggene med hjelm på hodet for anledningen. Noen som nevnte merkevarebygging? For meg virker det som om vernet hovedsaklig er en pliktøvelse for å oppfylle nasjonale vernekvoter. Det letteste er jo å verne større arealer i Finnmark hvor det er relativt lite folk og dermed så er det ikke så belastende å innføre vern i disse områdene.

Ett annet eksempel er mineralleting og iveren for å etablere mineralvirksomhet i områdene generelt. Hvem bryr seg for eksempel om noen skarve fjellrev eller våtmarksområder da? Både nasjonalt og kommunale myndigheter er meget offensive i slike saker. Man hoster opp kommunale kroner til anleggsveier og annen lokal infrastruktur for disse næringsinteressene som ingen ville ha hørt om hvis det var snakk om sykehjemsplasser eller tiltak for å utbedre den lokale skolen. Alt for å sikre de mange arbeidsplasser.

Og utenfor kysten, der vi har fiskebestandene våre, der setter vi opp olje- og gass installasjoner for å realisere verdiene på havbunnen. Co2-utslippene som tilsvarer utslipp fra 375000 biler i Hammerfest må man nesten bare leve med om man skal leke med de store. Og husk på arbeidsplassene, dere. Mexico-uhellet får man bare slå en strek over som et ulykkelig engangstilfelle - mens man ruster seg mot morgendagens økte ferdsel gjennom Nordvestpassasjen med både planer om nye kaier og flere veier. Det blir en smule pussig at begrensing av lokalbefolkningens bruk er mer problematisk for miljøet og det biologiske mangfoldet enn disse massive utslippene. Tiltak burde iverksettes i forhold til de virkelig store miljøutfordringene først og fremst, ikke ved at lokalbefolkningen skal bære en urimelig stor byrde i forhold til at lokal bruk skal innskrenkes.

Finnmarksløpet er et arrangement som binder sammen Finnmark og som har foregått i 30 år. I den sammenhengen trengs både dispensasjon for motorferdsel og trafikk vinterstid med hundekjøring. Det planlagte vernet av våtmarksområder kan by på problemer for å gjennomføre Finnmarksløpet som tidligere. Det er også et eksempel på at man ignorerer den lokale bruk av områdene for å sikre nasjonale vernemålsetninger.

Folk i Goahteluoppal og andre områder fortviler over alle disse vernesakene, og det vil vel ikke være å ta for hardt i når man konstaterer at det er problemer med tilliten i forhold til myndighetenes agering og motiver. Fra Sametinget er det relativt stille, dessverre er det begynt å bli en vanlig tilstand. Man forstår jo at AP på Sametinget trenger å støtte opp om egen regjering sin verneiver, i noen saker må man tross alt enes med sine egne partifeller muligens.

Sist men ikke minst er saken om 420 KW linja som i første omgang skal gå fra Balsfjord til Hammerfest og deretter videre mot øst Finnmark. I den saken spiller tydeligvis heller ikke vernestatusen noen nevneverdig ulempe. Forstå meg rett. Jeg mener vi trenger tilgang til bedre forsyningssikkerhet og at dette er nødvendig for dagens samfunnsutvikling. Paradokset er bare at den lokale bruken er det som er i hovedsetet for verneiveren, ikke disse store naturinngrepene som nevnt over.

I lys av alt dette blir det uforståelig og rett ut sagt ubegripelig at den bruk folk har stått for i generasjoner skal betraktes som trusler mot naturmiljøet og det biologiske mangfoldet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Husk nettiketten:) Så bra at du er engasjert og vil kommentere. Velkommen!