Stol på ministeren

Stol på ministeren het en film som mange sikkert husker. Det nye sametingsrådet har stort sett besvart alle politiske utfordringer siden tiltredelsen med at de skal ha møter med flere ministere. Det bekrefter dokumentene vi har til behandling her på Sametinget dette plenumet, ikke minst rådets beretning. Et møte jeg personlig hadde veldig store forventninger til var det nokså markedsførte møtet sametingsrådet hadde med kunnskapsministeren om bygdeskoler hvor et av målene var mer midler til kommunene. Sametingsrådet hadde i følge samisk media bedt om å få møte flere ministere i saken, men det ser ut til at de traff kunnskapsministeren i første omgang. Selv om sametingsrådet visstnok er positiv etter møtet i følge debatten på Sametinget, så er det relativt vanskelig å oppdrive stor optimisme blant annet fordi det har vært mange totalhavarerte samiske saker de siste par årene. Stortingsvalgkampen gir dessverre heller ikke stor grunn til å tro at samiske utfordringer står særlig høyt på prioriteringslista blant de store norske partiene.

Forstå meg rett: klart sametingsrådet skal møte ministrene, det skulle ellers bare mangle. Det har selvsagt de sametingsråd som har utgått fra NSR og samarbeidspartnere også bedrevet.Til de grader at det også ble kritisert både fra det ene og annet hold. Min bekymring er de utfordringer som oppstår når våre fremste politikere hele tiden besvarer alle politiske utfordringer med å vise til en minister. Det uthuler vår egen tro på at Sametingets politiske beslutninger kan realiseres. Det er jo avmakt satt i system.

Bak større beslutninger i Sametinget kan og bør det ligge et langvarig forarbeid og prosesser som involverer mange. Det er saker som vi har kjempet gjennom i våre organisasjoner og partier, som vi har fremmet som nye saker for parlamentet vårt, som kanskje er utredet, har vært på høring, som vi har argumentert for og mot i Sametingets fagkomiteer og som fremmes for plenum og hvor et vedtak fattes. Slike beslutninger ender altså opp med standardfrasen: vi skal ha (enda et) møte med ministeren...

Marionettsystem? Jeg vet ikke, men det er selvsagt et tankekors at handlingsrommet for den politiske toppledelsen er lite i Sametinget. Det er selvsagt slik at samiske saker - som andre saker - kverner sin saktegående gang gjennom systemet på vanlig vis. Sametingets oppgave er å bidra med rådgivende innspill slik Sametingets rolle er i dag, og på noen områder har man anledning til å fremme egne retningslinjer med hjemmel i lov. Pengene til samiske formål er forresten i stor grad bundet opp i ordninger som sentrale myndigheter selv har innført. Og av 797 mill på statsbudsjettet til samiske formål, så er 351 mill lagt til Sametinget å forvalte.

Debatten om Sametingets rolle og samisk selvbestemmelse er en langvarig affære. Det er så viktig og så sentralt i forhold til det samiske samfunnets fremtid, fordi det faktisk handler om hva vi samer selv kan beslutte og hvilken retning vi vil gå i.

Det er et nokså udiskutabelt faktum at listen over nederlag for sametingsrådet og ikke minst president Egil Olli begynner å bli lang...

- det er vedtatt en minerallov som ikke holder folkerettslig mål

- ideen om urfolksavgift ble ikke realisert

- nedlegging av Skånland vgs er vedtatt

- sjølaksefiske er under knallhard regulering uten at Sametinget evner å bli hørt i Direktoratet for naturforvaltning

- mangel på midler til oppfølging av museumsreformen, de samiske museene får ikke like mye som norske museer som oppfølging av reformen

- sametingsrådet har ikke prioritert tilstrekkelig midler til oppfølging av sin egen institusjonsmelding, enda vi husker at president Egil Olli stilte et slags kabinettspm på å få meldingen gjennom

- Egil Olli er blitt mottatt svært lunkent i forhold til spm om samisk selvbestemmelse i eget parti

Jeg kunne gjort lista lengre, men jeg skal avslutte med noe av det mest foruroligende. Jeg syns det er ubehagelig stille når det gjelder kystfiskeutvalgets forslag, selv om vi vet at det er konsultasjoner nært forestående. Om man stoler på ministeren eller ikke, så er det vanskelig å la være å tenke på hvordan de andre konsultasjonene som er ført har endt opp.

Selv om vi går ut høyt med forventninger til ministrene, så ser det dessverre ut til at det oftest ender opp med avmakt på tomgang.

Sjølaksefiskere i Altafjorden viderefører lokale tradisjoner

Sjølaksefiske er under sterk regulering og press grunnet bestanden av villaks. Det kommer til uttrykk både når det gjelder stadig nye og strengere forslag fra direktoratet for naturforvaltning angående fangstperioder, og også gjennom at andre interessenter vurderer å kjøpe opp sjølaksefiskerne i sesonger fremover for å sikre nok fisk i elva. Det er stor grunn til å advare mot en slik negativ utvikling.

Sjølaksefiske er viktig som en del av lokale fangstradisjoner og det er også en viktig kulturbærer når det gjelder sjøsamiske fangstmetoder. Fisket utgjør et betydelig bidrag til matauk og selvforsyning for de som er involvert i fisket samtidig som det er en viss lønnsomhet i aktiviteten. Fisket inngår naturlig som en av flere næringsveier som folk i kyst- og fjordstrøkene tradisjonelt har levd av. Sjølaksefisket er en form for fangst hvor det eksisterer rekrutteringsutfordringer. Bare fra 1994 til 2009 sank antallet sjølaksefiskere fra 175 til 129 i Alta kommune. Videre har sjølaksefiskerne i liten grad sterke interesseorganisasjoner bak seg.

En utvikling hvor man regulerer bort lokale tradisjoner og fiskere fremfor større kapitalsterke interessenter i for eksempel oppdrettsnæringen (eller sports/turistfiskere) har langvarige konsekvenser. Folk mister tilgangen til lokale ressurser, og andre interessenter kommer inn i stedet. Det vil i så fall være et stort tap av en kulturell fangstarv og tradisjonell form for ressursutnytting. Sjølaksefiskerne kan levere produkter av høy kvalitet uten at dette transporteres fra andre siden av kloden eller er oppdrettsfisk.

Myndighetene bør kunne dokumentere effekter av de mange reguleringene de allerede har gjennomført å kunne forsvare at et fortsatt strupetak på sjølaksefisket er riktig medisin mot mangfoldige problemstillinger som også handler om rømt oppdrettslaks, beslag på gyteplasser, klimatiske forhold og forurensing samt den totale belastningen av fangsten fra mange interessenter.

NSR har i høringsuttalelse til direktoratet varslet at et absolutt minstekrav er at fiske med kilenot skal kunne foregå fra 15.mai til 4. august og krokgarn fra 1.juni til 15.juli. Vi ønsker fire fiskedager i uka i både Finnmark, Troms og Nordland. Fisketidene må etter vårt syn gi grunnlag for å ta i bruk og å benytte de lakseplassene som finnes også i fremtiden.

Når det gjelder tanken om å kjøpe opp fisken sjølaksefiskerne IKKE fisker opp – som er rundt 40 tonn fisk og representerer en samlet verdi på 2,8 mill fordelt på rundt 100 sjølaksefiskere jfr de siste årenes fangstrapporter – så kan man også se disse planene som en del av det å utarme det tradisjonelle sjølaksefisket.

Jeg vil derfor advare sterkt mot at staten skal gå inn i et spleiselag med ALI om å kjøpe opp sjølaksefiskere og dermed fortsatt bidra til en ytterligere reduksjon av antallet sjølaksefiskere i Altafjorden.