lørdag 19. februar 2011

Den farlige selvbestemmelsen

Sametingsrådet har bevilget penger til å konkretisere innholdet i den samiske selvbestemmelsen i 2010. Det kan nok trenges, for som vi husker ble ikke sametingspresident Egil Olli særlig godt mottatt i egne rekker når han tok opp temaet i AP. Et prosjekt kan kanskje gi sametingspresidenten den oppbackingen han trenger, blant annet i AP. La nå presidenten ha sine interne utfordringer for seg selv, vi aner nok at spørsmålene om den samiske selvbestemmelsen ikke løses av eksterne prosjekter der i gården uansett.

At selvbestemmelse er et tema i samepolitikken er til tider en kilde til frustrasjon for mange, men tjener sin funksjon slik at en god del misnøyeprofitører får frem kreativiteten for å male den berømte fanden på veggen i anledning saken - og det med med bred pensel.

Selvsagt burde det være ett tankekors for sametingsrådet at den nye parlamentarismen ikke foreløpig ser ut til å styrke den sammenhengende samfunnsdebatten i Sápmi. Grunnen er at den nye parlamentarismen foreløpig kun er utviklet med ensidig vekt på sametingsrådets rolle og ansvar. Opposisjonens rolle i parlamentet slik det nå fungerer er svakt ivaretatt. I tillegg trenger det samiske sivilsamfunnet å styrkes for å fungere som premissleverandører i den samiske samfunnsdebatten. For eksempel er ikke de samiske hovedorganisasjonene utrustet med kapasitet i sekretariatene til annet enn å føre sitt regnskap, holde drifta noenlunde i gang og gjennomføre årsmøter. De norske partiene som stiller til valg på Sametinget har i liten grad opparbeidet solide systemer i partiorganisasjonene til å ivareta de samiske sakene på en fullgod måte. Problemet i Sápmi er ikke manglende organisasjonsvilje, det er omtrent en situasjon med hver person - sin organisasjon, men problemet er at det ofte ikke blir særlig til slagkraft eller utviklingsevne i organisasjonene da. Vi må tørre å styrke dette leddet, ellers vil vår politiske saksbehandling lide av betydelige mangler.

Problemet med akkurat temaet samisk selvbestemmelse er uansett at det er komplisert å gjøre en stor folkelig bevegelse av saken. Da ser jeg bort fra de krefter som umiddelbart føler at den norske identiteten og suvereniteten trues av slike opportunistiske tanker, det er vel kanskje der folkebevegelsen har potensiale. Det skal jammen godt gjøres om selve Gáldu-prosjektet evner å skape den store folkelige debatten, når ikke media er interessert i å få frem andre perspektiver enn "frykten for samestaten" som er passelig tabloid.

Det er jo fiffig nok å outsource slikt kontroversielt arbeid for pressede samepolitikere generelt. Når sant skal sies er det vel vi folkevalgte som burde evnet å eksemplifisere og engasjere omkring temaet. Tilnærmingen til saken i mine egne rekker er egentlig et godt eksempel på hvorfor det er langt fra folk til temaet samisk selvbestemmelse.

NSR har formålsfestet at man arbeider for samisk selvråderett. I § 2 i vedtektene står det:

Formål
NSR vil fremme likeverd, solidaritet, fredelig sameksistens mellom folk og folkegrupperog respekt for menneskers avhengighet av naturen.

* NSR vil virkeliggjøre samisk selvråderett og sikre en samisk fremtid som ett folk i egne områder

NSR har etterhvert en lang historie i å arbeide i forhold til både selvråderett og selvbestemmelse som begreper. Det slås blant annet fast i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 1 at alle folk har rett til selvbestemmelse. Videre FNs urfolksdeklarasjon i artikkel 3 hvor det fremgår: All peoples have the rights of self-determination. By virtue of that right they freely determine their political status and freely pursue their economic, social and cultural development.

Det første spørsmålet som oppstår handler om konsekvensene av denne selvråderetten og selvbestemmelsen i forhold til alle andre. Er det snakk om utilbørlig forskjellsbehandling, utestengelse, proteksjonisme eller løsrivelse? NSR hatt mange drivende gode debatter om temaet. En ting er vi enige i: det er i allefall sikkert at vi mener at det IKKE handler om en egen stat, og det har også mange av NSRs talspersoner klargjort gang på gang i offentligheten.

På NSRs 40. landsmøte i Kautokeino i 2008 så begynte vi arbeidet med å ta debatten videre med å forsøke å konkretisere hva den samiske selvråderetten eller selvbestemmelsen skal innebære. Landsmøtet slo fast at vi har en udiskutabel rett til vår fortid, nåtid og rett til en fremtid som ett folk. Det fremkommer klart at vi ønsker intern selvbestemmelse og det innebærer en selvbestemmelsesrett som omhandler interne anliggender for det samiske folket. Landsmøtet poengterte at det ikke er snakk om ambisjoner om egen statsdannelse, "men et rettferdig krav og ønske om å bli respektert og behandlet som et likeverdig folk."

På landsmøtet ble følgende øvrige momenter vektlagt som gode uttrykk for den interne formen for samisk selvbestemmelse som NSR ser for seg:
- Nordisk samekonvensjon ratifiseres
- Sametinget sikres grunnlovbeskyttelse og etableres som en selvstendig juridisk enhet
- Det økonomiske fundamentet for selvbestemmelse for Sametinget sikres slik at Sametinget kan prioritere formål i henhold til de samiske folkevalgtes beslutninger
- Reelle forhandlinger med myndighetene i saker av avgjørende betydning for det samiske folket
- Sikre samene rett til å gi forhåndssamtykke på fritt og informert grunnlag i saker av avgjørende betydning for det samiske folket
- Videreutvikling av Sametingets rolle og ansvarsområder gjennom en nødvendig revisjon av sameloven
- Anerkjennelse av samiske rettigheter og ordninger for ivaretakelse av rettsvernet
- Sikre forsvarlige forvaltningsordninger av arealer og ressurser slik at samene kan øve reell påvirkning og medbestemmelse i slike saker
- Sikre at man gjennom Sametinget selv kan beslutte saker som angår utdanning, innhold og organisering av denne
- Arbeide for et felles Sameting for samene i de ulike nasjonalstatene og for å etablere en samisk samhandlingsregion ala Barentsregionen for å styrke folk til folk samarbeidet over grensene
- Sikre at samiske lokalsamfunns selvbestemmelse ivaretas i forhold til både Sametinget og øvrige myndigheter for å sikre lokal forankring i saker som har stor betydning for folk

Som jeg skrev - det er langt fra selvbestemmelsen som begrep til det brede folkelige engasjementet. Det får være min utfordring for meg selv og øvrige politikerkolleger på Sametinget for 2011:)

8 kommentarer:

  1. Hvis selvbestemmelse er for komplisert til å lage en folkebevegelse av, så er det kanskje ikke folket som er problemet - men saken?

    Hvis samer flest ikke forstår betydningen av begrepet og saken selvbestemmelse, hvordan skal de da kunne engasjere seg? Hva skulle være poenget?

    Selvbestemmelse må handle om folks hverdag, om ting som betyr noe for den enkeltes liv og framtid. Folkevalgte snakker for ofte om egne arbeidsbetingelser, strukturer, organisasjoner og det lovtekniske. Det får ikke meg opp av sengen om morgenen.

    Alt på lista fra NSR handler om de folkevalgte strukturer, organisasjoner og jus.

    Denne misforståtte ideen om en samisk statsdannelse dukker jevnlig opp fordi vi samer ikke klarer å presentere konkrete modeller som alternativ til statsdannelse. Selvbestemmelse er et høyst uklart begrep og det må fylles med konkret innhold - det må vi tørre. Istedenfor vedtar vi dette:

    "Sikre at samiske lokalsamfunns selvbestemmelse ivaretas i forhold til både Sametinget og øvrige myndigheter for å sikre lokal forankring i saker som har stor betydning for folk"

    Og så lurer vi på hvorfor folk ikke engasjerer seg? Fordi de ikke forstår hva vi snakker om.

    SvarSlett
  2. Jeg er helt enig med deg. Skriver jo: "Tilnærmingen til saken i mine egne rekker er egentlig et godt eksempel på hvorfor det er langt fra folk til temaet samisk selvbestemmelse."

    Denne saken må altså formuleres slik at den får "oss opp av senga om morgenen".

    I helsepolitikken vår sier Aili ofte at "áhkku og áddjá skal få snakke samisk hos legen". Det er en fin måte å gjøre det på.

    Vi kunne i det sitatet du trekker frem, si at samiske bygder skal høres i viktige saker. Eller at Sametinget og øvrige myndigheter skal ikke overkjøre bygdesamfunnene.

    Det er mye jobb for å sikre at vi er der med sakens essens.

    I mellomtiden er det godt å sove litt om morgenen:)

    SvarSlett
  3. Joda, poenget mitt var ikke at vi var så uenige:)Tvert imot!

    Men så må vi utfordre oss selv også: hvordan kan man få politisk gjennomslag hos statlige myndigheter når begrepet "selvbestemmelse" framstår så uklart og lite konkret som det gjør - selv for de av oss som kjemper for det.

    Istedenfor akamdemiske øvelser burde vi i større grad lage scenarier som folk og myndigheter kan forstå; når vi har samisk selvbestemmelse i den grad vi ønsker det, hvordan ser samfunnet ut da?

    SvarSlett
  4. Det er sant.....jeg anser meg selv for å være rimelig oppegående, men den bloggteksten du har skrevet her Silje, har jeg problemer med å tygge. OG det er ikke fordi jeg ikke har vært på NSR-debatter eller fordi jeg ikke var på landsmøtet i Lakselv i 1994 da vi prøvde å konkretisere hvilke georgrafiske områder i Norge det var snakk om, helt ned til bygdenivå. Det er fordi språket du turnerer så elegant i dette innlegget, er politikernes språk. Det er ikke det språket vi snakker til vanliog. Det erikke det språket som fyrer oss emosjonelt. Det som fyrer oss emosjonelt, det er for eksempel diskusjoner om navn på veiskilt. Vi er enkle, vi mennesker. Vi orker ikke i lengden å forholde oss til abstraksjoner, de angår ikke oss på amme måte som enkle bilder og eksempler. NSR har havna i hengemyra politisk ved å bruke utrolig mye tid, kjrefter og fokus på "overbygningen", som vi, folk flest, i hverdagn, ikke orker å sette oss inn i hva betyr. Men la oss nå se oss litt tilbake og. JEg bor i en kommune hvor mitt barn får hele sin grunnskolegang på samisk. Hun kommer til å ta eksamen i både norsk og samisk som førstespråk når hun går ut av 10.klasse. Når jeg går til legen, kan jeg snakke samisk om jeg vil. Når jeg trener på det private treningssenteret kan jeg snakke samisk om jeg vil. Når jeg styrer med skattetrekket mitt, kan jeg snakke samisk med den kommunale funksjonæren som hjelper meg med det. Jeg kan også snakke samisk og synge på samisk så høyt jeg vil, hvor jeg vil, uten at noen blir forargret. Vi har en egen samiskspråklig teatergruppe hvor dattera mi får utvikle både språk og scenetalent. Vi har egne joikelærere. Vi har til og med norske innflyttere som vil lkære å joike fordi det er så kult.
    Faren min - den samiske politikeren, byråkraten og læreren Albert Johansen - døde i 1985, før noe av dette var en selvfølge. Jeg tenker av og til: Hva ville han sagt om samfunnet i dag, slik det har utviklet seg? Jeg er ganske sikker på at han ville blitt fullstendig overveldet over de nye mulighetene som har vokst fram. Gjennom kamp, ja, men det er den hverdagslige kampen ute i hver lille bygd som tenner engasjementet.
    Det er viktig med overbygning, men det må aldri få overskygge viktigheten av det lille, det lokale, det personlige. Jeg tror det er der man kan konkretisere selvbestemmelsen. For de store linjene blir for store for de fleste av oss.

    SvarSlett
  5. Takk for kommentaren Sire:) Jeg har ett spørsmål til deg, nettopp fordi du beskriver hverdagen på en god måte. Hva skulle være det lille, det lokale og det personlige i forhold til samisk selvbestemmelse?

    Det er der vi sliter i denne saken.

    Jeg er enig i at den hverdagslige kampen er viktig og engasjerende. Og alle steder har sine egne utfordringer, så derfor er det ikke lett å finne det politiske punktet som vekker bredt engasjement. Som politiker vet jeg om at det blir mye tåkefyrsteprat, og jeg (og sikkert de andre også) vil jo gjerne treffe "blink" med arbeidet som vi gjør.

    Bloggteksten her lever opp til advarselen om "håpløst, lagt og samepolitisk", og gode kommentarer modner tankene og hjelper meg litt videre på veien:)

    SvarSlett
  6. Og forresten tror jeg også at din far ville blitt overveldet og begeistret over mulighetene som finnes i dag:)

    Og enda en ting - det ER bekymringsfullt at du skriver at du har problemer med å tygge teksten, for du er oppegående så det holder. Trøsten får være at det var drøyt å skrive den og:D

    SvarSlett
  7. Selvbestemmelse er blant annet slik Sire beskrev hverdagen. Alt for ofte gjør vi spørsmål om selvbestemmelse til noe kollektivt, noe som skal bestemmes på nivå over enkeltindividet.

    Vi er noen som også tror på enkeltindividets rett til egne valg. Selvbestemmelse kan i så måte være retten og anledningen til å velge samisk i skolen (nei ikke alle har den retten) - også for "norske" barn. Anledning til å velge fritidsaktiviteter der vi kan snakke samisk. Rom til å leve som samer, enten det handler om seksualitet, religion, språk eller skolevalg.

    For 10 år siden overhørte jeg NRK Finnmark intervjue elever fra samisk videregående skole i Karasjok. De fortalte om fornorskning, om undertrykkelse og det vanskelige livet som samer.

    Og jeg tenkte: det er jo ikke sant. Det har, som Sire beskriver, aldri vært lettere å være same og leve et samisk liv enn nå. Aldri lettere å ta en samisk utdanning, og ungdommen i Karasjok i dag og for 10 år siden har ikke levd i fornorskningstiden. Det var ganske enkelt noe de hadde lært - at vi samer har det fælt.

    Når det er sagt, så synes den hverdagslige kampen over - dersom man legger til grunn at det Sire beskriver er virkeligheten. Men det er bare slik i indre Finnmark.

    Jeg lever i Oppegård, og måtte slåss for samisk fjernundervisning i skolen til mine barn. Samer lever stadig mere urbane liv, stadig lengre unna det kjernesamiske området. Så når vi skal definere det samiske samfunnet, så krever det et større geografisk og kulturelt perspektiv i dag enn i CSV-bevegelsens yngre dager.

    Selvbestemmelse handler ikke for meg så mye om et felles nordisk sameting eller parlamentariske råd - det handler om valgfriheten i hverdagen.

    Vi har kommet langt, men det som skjer i Tromsø og Bodø disse dager forteller at veien fram er lengre enn vi kanskje trodde.

    Den verden Sire beskriver er der fordi noen kjempet. Så kan vi bli skuffet over at verden tilsynelatende ikke er kommet lengre enn det kan virke som i Bodø og Tromsø i disse dager.

    Men hvis det ikke er verdt å kjempe for, så er det kanskje ikke mye verdt. Så istedenfor å surne, burde vi la oss engasjere :)

    SvarSlett
  8. Ikke noe problem å hente motivasjon til hverdagskampen her i gården:) Hele tiden noe konkret å jobbe for. Også her jeg bor i Álttá - Alta :D

    MEN: om det ikke var flere "hverdagskamper" igjen, hva da?

    SvarSlett

Husk nettiketten:) Så bra at du er engasjert og vil kommentere. Velkommen!