torsdag 17. mars 2011

Kjærlighet utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt

I kjærlighetens høysang i Paulus første brev til korinterne står det følgende: kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Vakkert skrevet om noe av det viktigste av alt.

Med dette som utgangspunkt kunne man kanskje vente at Den Norske Kirke var de aller fremste i forhold til å fremme toleransen for kjærligheten mellom to personer av samme kjønn på lik linje med kjærligheten mellom mann og kvinne. Slik er det ikke ennå, men jeg mener at den nestekjærligheten som er ett grunnleggende fundament i kristentroen må være et overordnet prinsipp i tilnærmingen til spørsmålet. Homofili er kjærlighet, som uttrykkes på en litt annen måte - men på en likeverdig og grunnleggende god måte som flertallet. Etter min oppfatning kan ikke kjærligheten mellom mennesker være noe som Gud avviser. Jeg forstår ikke at ikke dette i 2011 er et felt hvor man har kommet lengre i å modernisere kirken.

En rapport gjort at forskerne Arne Backer Grønningssæter og Bjørn Richard Nuland bekrefter at mange informanter sier at det er vanskeligere å stå frem som homofil i samiske samfunn enn i norske samfunn. I FaFo rapporten fremkommer blant annet fire problemstillinger som er gjennomgående. Disse problemstillingene handler om følgende:
- taushet om homoseksualitet i de samiske samfunnene, manglende språk om emnet og rykter
- religiøse problemstillinger hvor religiøs fordømmelse og hinder for frigjøring er problematisk
- identitetsutfordringer, man hører til flere minoriteter som homofil same
- utstøting og sosial ekskludering

I undersøkelsen er et funn at homoseksualiteten ser ut til å ha påvirket vanlige levekårsindikatorer, det fortelles om psykiske vansker, påvirkning på arbeids- og utdanningsmuligheter, selvmordstanker, redusert fysisk helse og opplevelser av å bli avvist i fasene hvor man kommer "ut av skapet".

Rapporten kommer også med anbefalinger om tiltak som bør gjennomføres. Ett av forslagene er å etablere en informasjonsportal på internett med informasjon på samisk, ett annet forslag er å sikre en støttetelefon for de som velger å komme "sent ut av skapet". Viktigst av alt er likeverdspolitikk, og at synliggjøring av temaet skjer blant annet i samiske myndigheter og i organisasjoner og ikke minst promotering av gode rollemodeller som er homofile.

Jeg husker at NSRs ungdomsutvalg i samarbeid med SUPU og Skeiv ungdom gjennomførte kampanjen Iešgudetlágan – Seammalágan for noen år tilbake. Det var en virkelig flott kampanje, og jeg tror at det er viktig at vi vurderer en tilsvarende kampanje om ikke lenge. Ungdommene var synlige og tilstede på arenaer hvor det samles mange mennesker, og jeg syns det var et utrolig godt tiltak. 

Men også andre seksuelle minoriteter i det samiske samfunnet kan oppleve vanskeligheter. Dette er det lite kunnskap om foreløpig. Da jeg var i Canada på studieopphold fikk jeg høre om hvordan enkelte First Nations så på det å være bifil. -
Det betyr at man har anlegg for å finne kjærlighet blant dobbelt så mange sa noen til meg. -Vi kaller det two-spirit people sa vedkommende. Det var en betraktning som åpnet mine øyne. Spesielle mennesker med flere talenter, flere muligheter - et helt annet innhold og tilnærming enn det som jeg var oppvokst med. Like vakkert som i kjærlighetens høysang. I Nepal har man offisielt innført det tredje kjønn. Politisk milevis foran oss, uvant som vi er med å håndtere spørsmålene. 

Det litterære prosjektet til Sigbjørn Skåden "Ihpil - láhppon mánáid bestejeaddji" var noe så sjeldent som et samisk litterært prosjekt som er delvis omdiskutert. Forfatteren laget en blogg hvor han beskrev livet til en ung samisk lesbisk kvinne i Tromsø. Han stod først senere frem med at han var forfatteren. Jeg syns det var et interessant prosjekt, og leste bloggen lenge før Skåden stod frem, eller "kom ut av litteraturskapet". Hadde omtrent spekulert meg ut på hvem det kunne være som stod bak før avsløringen, for Sápmi er ikke stort.


Politisk sett har vi i det samiske samfunnet imidlertid kanskje ikke kommet så mye lengre enn for noen år tilbake hvor en representant i kommunestyret kalte homofile for "sleikere" fra talerstolen. Det er en stor jobb som skal gjøres på feltet. Min kollega på Sametinget, Kirsti Guvsám var den første som talte transkjønnedes sak på Sametinget 2007. Jeg er glad for det, men nå er tiden kommet for at vi tar opp tråden igjen i forhold til de gruppene som lever med særskilte utfordringer som både tilhører en seksuell minoritet og urfolksminoriteten. FaFo-rapporten fra 2009 anslår at det kan være et sted rundt 1000 samer som er homoseksuelle. 

Et liv litt på siden i forhold til andre - med dårligere levekårsindikatorer fordi man er slik som man er - det er ikke akseptabelt at det skal være sånn. 

Mer toleranse og åpenhet må derfor til, og vi må gå opp stien for kommende generasjoner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Husk nettiketten:) Så bra at du er engasjert og vil kommentere. Velkommen!