onsdag 26. oktober 2011

Urfolksbyen Tromsø ble ikke Romsa fullt ut

Det nye byrådet i Tromsø vedtar ventelig i dag å trekke søknaden om å bli innlemmet i samisk språkforvaltningsområde. Jeg blir opprørt over det, selv om det er både varslet og ventet. Den opplevelsen deler jeg med flere dyktige bloggere/skribenter, som for eksempel Pål Hivand og Siri K. Gaski. Javisst gjør det vondt når man opplever seg avvist og overkjørt på denne måten. Jeg er gruelig skuffet over studentbyen min, over stedet der jeg har tilbragt store deler av voksenlivet, født mine tre barn og hvor vi har vårt lille hjerte begravet på Elverhøy.

Tromsø som internasjonal urfolksby er et konsept som det har vært jobbet mye med. Ideen om et vibrerende sted hvor pulsen omfatter og inkluderer alle som bor i byen som ekte Tromsø-folk, hvor lokale og internasjonale kapasiteter utveksler ideer og bryner seg intellektuelt på hverandre mens natta er lang og innholdsrik. Det gikk et kollektivt og sukk av selvtilfreds bekreftelse gjennom oss alle når selveste Mandela-konserten i 2005 tonet ut vår felles magiske opplevelse med ordene fra Nelson Mandela om at vi er alle afrikanere (noe som jo reint faktisk er objektivt sant).

Så var det OL i Tromsø da. Der var det ikke måte på hvor inkludert det samiske Tromsø/Romsa var i planene. Dessverre endte den saken i et gedigent felles mageplask. Skuffelse.

Ideen om Tromsø inn i forvaltningsområdet for samisk språk er en sak som har vokst frem over tid. Saken var kanskje ett uttrykk for en sak hvor forankringen og oppslutningen omkring arbeidet ikke var så utbredt som det måtte være, selv hos de samiske interessentene som er direkte berørt av saken.

Her i Alta har temaet også kommet opp. Det avgåtte kommunestyret har vedtatt at saken om Alta inn i forvaltningsområdet for samisk språk skulle utredes. Altas nye flertall har gitt uttrykk for at de skal se på saken, men at de ikke regner med at de vil gå for det ved denne korsveien. Det som skiller Alta og Tromsø er kanskje sjokket over negativt oppgulp i forbindelse med saken. I Alta diskuteres samesaker hele tiden i lokale medier. Det er krasse fronter og mye som kommer til uttrykk på godt og vondt. Derfor blir kanskje ikke akkurat denne språkforvaltningssaken så fremtredende heller. Dessuten druknet den i andre saker som sykehus og bompenger i kommunevalgkampen. I Tromsø hvor ideen om dette pulserende mangfoldet har en viss kollektiv bevissthet, så er kanskje sjokket over at grumset finnes der - like under overflaten - mye større. Slik sett er et vedtak om å trekke søknaden om å bli innlemmet i samisk språkforvaltningsområde direkte i motsetning til denne kollektive Tromsø-identiteten, og det er merkfundig å se såkalte liberale partier gå i bresjen for å si nei takk til ordninger som bedre ivaretar ulike folks ulike behov.

Sist ble ordningen med samelovens språkregler evaluert i 2007. Mange spørsmål bør belyses videre i den sammenhengen. Hva får befolkningen av tjenester innen forvaltningsområdet og hva får man ikke? Hva får den samiske befolkningen av tjenester utenfor forvaltningsområdet for samisk språk og hva får de ikke? Det var grunnen til at jeg foreslo en samisk brukerundersøkelse som ny sak i Sametinget. La gå at posisjonen tolket dette til å være en språkundersøkelse som de har varslet at de setter igang, for det trenger vi også. Nå er det også varslet en revisjon av sameloven. I den sammenhengen borger det for å tenke gjennom ordningen som helhet for å tilpasse ordningen slik at flest mulig samer kan få et bedre tjenestetilbud.

Jeg funderer på om det ikke er mer formålstjenlig å finne en egen løsning for de større samiske byene. Vi i NSR har jo hatt samisk bypolitikk på agendaen lenge (først med egen plan i 1998, deretter denne nye som vi vedtok i 2007). Nå har tilogmed AP også dukket opp på arenaen. Vi må nå spørre oss selv om vi kan oppnå mye av det som har stor betydning for samer i større byer gjennom andre strategier? En egen ordning for store byer med større andel samisk befolkning er kanskje en mer konstruktiv tilnærming. Det er mulig å oppnå, og først og fremst om byenes samer går sammen om å definere hvilke samfunnsområder hvor man ønsker bedre løsninger enn i dag. Deretter må man jobbe med å få dette forankret i kommunen. I Tromsø har Tromsø sameforening i ti år arbeidet med å få forankret konseptet urfolksbyen Tromsø. Det har resultert i språksenter og samisk uke blant annet. Denne strategien bør man ikke forlate i besvikelsen over dagens vedtak. Man bør heller børste støv av den - og kreve inn konkret samisk byutvikling som et plaster på såret fra dette nye byrådet som har klappa igjen døra for samene for fullsatt publikum.

Så syns jeg dessverre også at jeg har registrert at de sentrale myndighetene på snedig vis benytter seg av å definere snevrere med tanke på samiske behov rent allment i forhold til disse forvaltningsområdene, slik at de som er bosatt utenfor - de blir heller ikke inkludert i reformer og ordninger der språkforvaltningsområdet slett ikke burde være fremtredende. Ett eksempel er samhandlingsreformen hvor både HOD og stortingskomiteen var veldig opptatt av innenfor og utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, noe som slett ikke var relevant etter mitt syn når det kommer til en felles ambisjon om en likeverdig helsetjeneste.

I morgen er det dagen derpå - og Tromsø ble ikke Romsa slik vi kunne tenke oss. Vi må starte med en gransking i speilet og spørre oss om hva vi ville med dette, og hvordan vi likevel kan oppnå det selv om symbolsaken Tromsø ble til Romsa har gått på et stort hvileskjær.

Og det fineste med dagen derpå er at det gjerne kommer mange flere nye dager deretter - og med det mange nye sjanser til å finne gode løsninger.

onsdag 19. oktober 2011

Vi må sikre den samiske dimensjonen i barnevernsløftet!

Disse siste to dagene har jeg vært på konferansen "Et barnevern til det beste for samiske barn" som vi har hatt her i Alta. Konferansen var både tankevekkende og lærerik. Hovedfokuset var på barnevernsarbeidet og behovene og rettighetene som de samiske barn og unge har. Det er et fokus som vi må holde fast på, fordi de barn og unge som er i kontakt med barnevernet er utsatt og sårbare.

En refleksjon jeg satt med var at det skjer mye bra og positivt i forhold til utviklingsarbeid og faglig innsats på flere nivåer når det gjelder dette temaet. Jeg vil fremheve at det arbeidet som har skjedd, blant annet på Høgskolen i Finnmark når det gjelder utdanningene som sosionom og barnevernspedagog i 25 år nå, har vært et veldig viktig arbeid. Det er stort behov for samiske barnevernsarbeidere og sosionomer, og det er viktig at man fortsatt arbeider med å sikre denne kompetansen. Så gledet det meg ekstra at rektoren ved Høgskolen i Finnmark Sveinung Eikeland gikk langt i å love en masterutdanning i sosialt arbeid med samisk språk som et satsningsområde.

Jeg må også berømme forskerne Merete Saus og Else Boine som arbeider ved RKBU (Regionalt Kunnskapssenter for barn og unge - Nord) for det pionerarbeidet de har stått i bresjen for. I mange år har de jobbet for å sikre enda mer kunnskap om samiske barn og unge samt de tilpasninger som må skje for at disse skal få et best mulig tilbud under krevende omstendigheter.

Et annet område jeg ønsker å fremheve som veldig bra, er Bufetats arbeid hvor de har etablert kompetansesenter for den samiske befolkningen, lokalisert ved familievernskontoret i Karasjok. Der arbeider også en virkelig ressursperson i forhold til temaene, Eilif Nordvang også. Nordvang minnet klokelig om at vi må holde fokus på innsatsen som kan gjøres FØR det blir nødvendig med omsorgsovertakelse i det hele tatt. Og det har han helt rett i.

På SANKS har det skjedd masse banebrytende arbeid, og forsker Cecilie Jávo holdt et spennende innlegg om kultur, oppdragelse og adferdsproblemer. Hun er også en riktig samisk fagpioner. Vi fikk også høre om det forebyggende perspektivet fra familiebehandlingsenheten ved SANKS.

Det skjer veldig mye innenfor feltet for tiden. Barnevernpanelet har akkurat levert sin rapport hvor det blant annet fremkommer at panelet har noen gode forslag:
1. Barnevernpanelet vil at alle barn på norsk jord skal sikres likt rettsvern og en kompetent        barnevernstjeneste uavhengig av bosted.
2. Det blir utarbeidet forskrifter som sørger for at det er en tydelig kommunisert forpliktelse mellom lov og konvensjon, slik at praksisfeltet faktisk lever opp til det konvensjonen sier.
3. Sametinget, som er et parlamentarisk folkevalgt organ med konsultasjonsavtaler med departementene, konsulteres om eventuelle endringer i Barnevernloven, nødvendig utarbeiding av nye forskrifter eller endring av eksisterende forskrifter for at samiske barn og andre minoritetsbarn får et kulturelt treffsikkert barnevern.
4. Representanter for ulike etniske minoriteter i Norge konsulteres og trekkes inn som høringsinstanser i forbindelse med eventuelle endringer i Barnevernloven og ved utarbeiding av nye forskrifter som sikrer at deres kulturelle, språklige og religiøse tilhørigheter blir tatt hensyn til.
5. Barnevernet må forpliktes til kultursensitive praksiser; herunder å tilpasse tiltak barnets kulturelle tilhørighet og å sørge for tolk der dette er nødvendig.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) har også varslet et Barnevernløft. Det er viktig, og for å sikre at Sametinget prioriterer denne saken, ønsker jeg at det samiske innholdet i Barnevernløftet blir behandlet av Sametingets plenum. Det er viktig at vi samepolitikere får anledning til å gi innhold til løftet for å sikre at vi dekker brede felter av de behov som samiske barn og unge har.

Det er noen områder som jeg mener er viktige fremover:
- vi arbeider for å rekruttere flere samiske fosterhjem i alle områder
- ordningen med Barnehus sikres et samisk innhold
- avklaringer av ansvarsforhold når det gjelder Bufetats arbeid med samiske barn, unge og familier - har region Nord et regionalt eller et nasjonalt ansvar?
- sikre samisk innhold og språk i barnevernsfaglige og sosialfaglige utdanninger
- mer utviklingsarbeid når det gjelder metoder, praksiser og tiltak for samiske barn og unge
- at kommunale barnevernstjenester rustes opp
- at det forskes enda mer i forhold til kvantitative områder - og langtidsforsking hva angår konsekvenser for samiske barn og unge som har vært fulgt opp av barnevernet
- sikre samisk kompetanse i barnevernsnemnder og i forhold til sakkyndige i slike saker

Avslutningsvis skal jeg si at Sametingets jurist Ingeborg Larssen gjorde en flott innsats på konferansen i forhold til et tema det var tydelig at hennes hjerte brant for. Hun tok opp og klargjorde samiske barns selvstendige rettigheter i forhold til samisk språk og kultur når de er på sitt svakeste: nemlig når de trenger omsorg fordi det svikter rundt dem. Det tror jeg mange la godt merke til i salen.

Skulle ønske denne saken ble like godt besøkt som den forrige bloggsaken jeg skrev. Det tror jeg dessverre ikke, men det hadde kanskje gjort veldig mye mer forskjell for mange om fokuset hadde vært like stort på dette området som på visse andre.

lørdag 15. oktober 2011

Kampen for retten til å vise ræva

I den senere tid har det vakt oppsikt at en representant på Sametinget har funnet sin kampsak i forhold til å stille opp i truse, hofteholdere og høyhæla sko på Tanabru som reklamefigur for en hårfrisør. Márjá Therese Nordsletta Aslaksen er nestleder i Sametingets møtelederskap og leder for Sametingets plan- og finanskomite og representerer lista Samer bosatt i Sør på Sametinget.

Det er jo i og for seg bra at man finner seg en sak som man mener det er verdt å kjempe for, og representanten påstår selv at dette er et tiltak for å vise at man ikke trenger å være syltynn for å stille opp i hofteholdere på Tanabru. Videre sier hun at dette er et slag for næringslivet.

Jeg for min del tenker at det er merkelig at en ledende samepolitiker som dette ikke har benyttet Sametingets arenaer for å ta opp disse viktige sakene. Etter det jeg vet har hun som representant denne perioden fra vi ble konstituert i september 2009 ikke tatt opp en eneste gang hva man skal gjøre for å få fokus på sunnere idealer eller hva man skal gjøre for det samiske næringslivet for øvrig. Representanten har denne perioden fremmet forslag om en eneste ny sak, og det omhandlet skyssordninger i Oslo.

Så da er det vel kanskje slik at Sametingets formelle fora ikke er så virkningsfulle med tanke på oppmerksomhet som hvis man rett og slett viser frem ræva si.

Jeg blir en smule oppgitt av denne 2011-varianten av samisk kvinnefrigjøring. Strategien hvor folkevalgte heller velger å eksponere seg i dette formatet fremfor å jobbe gjennom de ordinære politiske kanalene er mildest talt en flau falitterklæring. Jeg tror egentlig at dette er et utslag av reinhekla ekshibisjonisme skal jeg være helt ærlig.

Så husker jeg godt at det ble skikkelig debatt da daværende sametingspresident Aili Keskitalo var med på legge ned grunnsteinen for det som i dag er Thon-hotellet i Kautokeino. Og vi glemmer vel heller ikke det enorme oppstyret da hun i forbindelse med valgkampen gikk på en catwalk for å vise frem samisk design i ett arrangement som Oslo Sámiid Searvi hadde organisert. Nåværende sametingsråd Marianne Balto hadde følgende kraftsalve som hun fyrte av dengang da: "Aili Keskitalo viser uansvarlighet. Samepolitikken degraderes til moteshow." Hvor blir det av den harmdirrende Balto denne gangen? Nei, det har nok mye godt noe å si hvem det er som gjør hva tror jeg.

På Facebook raser debatten for og mot rompa - kanskje særlig for rompa, spesielt etter at Samisk KvinneForum(SNF) nå har tatt opp saken. SNF har skrevet brev til  Sametingets møteleder og Sametingets president om blant annet Sametingets likestillingspolitikk. I brevet stilles det en del relevante spørsmål etter mitt syn, så det skal bli interessant å se svaret fra møteleder og president.

For mange inngår dette i en serie av idiotiske saker som kommer fra Sametingets representanter. Enten det er snakk om å anmelde seg selv, lage egne leiebilselskaper for så å leie egen bil, Playboy-bunny etterpåfester i Karasjok eller mindre lovovertredelser så må vi erkjenne at det nok i samlet sum også har effekt på Sametingets omdømme og gjennomslagskraft på lengre sikt. Nå er det jo slik at Sametingets politikere ikke er alene om negative oppslag i verden. Hoksrud-saken, Birkedal-saken, Berlusconi sine Bunga Bunga partyer og Storbritannias forsvarsminister Liam Fox som måtte gå av i går er eksempler som viser at privatlivets utfoldelser har sin pris i form av saftige medieoppslag. En viss forskjell er det selvsagt, men Sametinget er en institusjon som kanskje ikke har nok oppspart omdømmekapital til å tåle slike ting like godt.

Tilslutt: jeg ble sitert humrende i Ságat, og det har dessverre sammenheng med at jeg ikke var modig nok til å påpeke overnevnte som min personlige mening. Man vet at man vil bli møtt med påstander om sjalusi og referanser til egen kropp om man ytrer seg i slike sammenhenger, og facebook-debatter om SNF viser at det er akkurat det som skjer. Jeg syns det er problematisk at man unngår å kommentere denne saken fordi slike mulige personrettede reaksjoner fungerer som en slags gapestokk om du påpeker keiserens manglende klær i bokstavelig forstand. For å avklare slike ting en gang for alle: jeg er ikke sjalu, ikke særskilt opprørt, men jeg syns hele rompesaken er direkte latterlig og nesten litt ydmykende for en kvinnelig politiker som ser seg nødt å bruke kroppen sin fremfor ord - enda hun som representant, komiteleder og i møtelederskapet kunne ha brukt de politiske kanalene for å gjøre en forskjell. En litt emmen smak er det også over at viktige saker som næringsutvikling og kroppsidealer settes inn i en direkte fordummende kontekst som dette reklamestuntet for en frisør.

Jeg for min del vil jobbe for et samfunn der jentungen min eller andre oppvoksende jenter ikke trenger å trekke i hofteholder for å få sagt noe om viktige saker. Og selv om Aslaksen kanskje heller ikke egentlig trenger å trekke i hofteholder, så har hun jo på sett og vis demonstrert at hun får langt mer positiv oppmerksomhet for det enn det politiske arbeid hun ellers besørger.