lørdag 7. januar 2012

ČSV !....og det i verdens rikeste land

Stadig oftere dukker denne frasen opp i ulike sammenhenger den siste tiden. "... og det i verdens rikeste land!"

Da tenker jeg ikke på de som kanskje oftest og med mest mulig patos fremfører dette i forbindelse med politiske saker, nemlig fra den ytterste blå populistiske fløy - det vil si hvis de da ikke er opptatte med å snakke om nedleggelse av Sametinget, innvandringsstopp eller kultursløseri. 

Nei, det har på sett og vis etablert seg som en slags ironisk sluttkommentar på enhver fille-sak som åpenbarer seg. For eksempel smørkrisen før jul, hvor mange, både innenlands og utenlands småhumret  over den midlertidige mangelen på smør. Til og med rett før jul, ja - nettopp..... og det i verdens rikeste land!

Det er utfordrende å skape stort engasjement omkring politisk arbeid i samfunn hvor veldig mange - det store flertallet - har det nokså godt. Vi har sofavelgeren som jo gir uttrykk for det med sin bevisste, eller ubevisste unnlatelse av å benytte stemmeretten valgdagen. Og valgoppslutningen viser at nettopp hjemmesitterens eller sofavelgerens oppslutning omkring "hjemmesittersofa-partiet" utgjør en betydelig andel av de stemmeberettigede. 

Er sofavelgeren et uttrykk for avmakt, politikerforakt, svakt kunnskapsnivå, politikeres manglende karisma og evne til å engasjere, konfliktfokusering, manglende interesse eller rett og slett et uttrykk for at  folk har det .... nokså bra? Jeg er ikke forsker - så derfor lar jeg det henge i lufta. Historien om Obama er nettopp så interessant fordi hans kandidatur og engasjement evnet å vekke grasrota til engasjement omkring demokratenes kampanje og slagordene "Yes - we can!" og "Change!". Obama-bevegelsen gikk fra hus til hus, skaffet penger gjennom fundraising, brukte sosiale medier, hadde et tydelig budskap og en unik, historisk kandidat. Nå når Obama evt. skal gjenta bedriften ved kommende valg - er det tydelig at han etter sine år som president har havnet inn i et politisk landskap hvor det ikke er enkelt å levere endring eller de store reformer sånn helt uten videre. 

Statsminister Jens Stoltenberg og hans støttespillere opplever samme vanskeligheter i møtet med FrP-retorikken. Magnus Marsdal skriver godt om dette i "FrP-koden" og tildels i artikkelsamlingen "Mannen uten egenskaper". Det er ikke lett å skape engasjement og gode, gamle bevegelser hos et folk hvis fremste utfordring kanskje er lavkarbodietten vi følger eller luksushuset vi ikke har råd til å skaffe oss. 

"Velstands klage og fornem nød" pleide min áhkku å si. Jeg pleier av og til å låne det uttrykket der det måtte passe. I samepolitikken er det også sånn at det er vanskelig å berøre hjerter og skape slike folkebevegelser i 2012. 

I samebevegelsens vugge har behovet for en ny ČSV-bevegelse blitt satt på dagsordenen. Jeg syns det er fantastisk at det var så mange som har møtt på møtet i Tana . Det er et kraftig signal til oss alle om at vi trenger mobilisering, felles saker, felles målsetninger i en positiv samisk ånd. Vi har også sett eksempler på at mange har engasjert seg på facebook i ulike grupper, for eksempel gruppa "Advokat for sjøsamene" hvor det settes fokus på sjøsamenes situasjon. 

Kan dette behovet for samiske folkebevegelser, oppmaning til bredere folkelig engasjementet tolkes som en misnøye med de bestående organisasjoner, partier, kanaler og talspersoner? Til dels er det jo et faktum at en del av de som her tar tak i sakene kanskje ikke ser eksisterende kanaler som gode nok eller effektive nok for å få frem de sakene som de engasjerte viser oppmerksomhet omkring i denne mobiliseringen.

Vi samepolitikere bør se de gryende folkebevegelsene som en gylden anledning - vi bør aktivt oppsøke disse arenaene for å lytte, delta og sammen skape ny etterlengtet og virkningsfull politikk. Bevegelsene vil ganske sikkert skape nye politikere og vitalisere de mer erfarne politikere, rive folk opp av sofaen og ut av gammene til viktig fellesarbeid for samfunnsutviklingen.

ČSV !

mandag 2. januar 2012

Atomsikkerhet - kun for de spesielt interesserte?

Den rolige julefreden ble smått forstyrret, kan man kanskje si, av nyheten om en atom ubåt i full brann i Murmansk. Nyheten ble ikke akkurat bedre av at fem russiske offiserer ble narkotatt på samme båten. Slå dette sammen med den informasjonssituasjonen som befolkningen opplever når det gjelder slike saker, så har du deg en skikkelig julegrøsser.

Jeg spurte noen av de andre jeg hadde rundt meg som vandret intetanende rundt i en hyggelig julestemning om de visste noe om ulykken da jeg ble klar over det hele. -Næi? var svaret, og så var det frem med mobiltelefonene for å sjekke det litt ustabile nettet etter noen nyheter. Absolutt ingen i familien ble beroliget av den russiske informasjonsansvarlige, noe som viser at tilliten til korrekt og tydelig informasjon om dette fra russisk side var mildest talt svak. Det er et stort paradoks i forhold til kunnskap og informasjon som er så livsviktig er så lite prioritert på mange vis. NRK hadde intervjuet folk på gata i Sør-Varanger som ikke visste om hele ulykken dagen etter.

Nesseby ligger bare 350 km unna Murmansk, det vil si rundt fire og en halv times kjøring. Om du syns det høres langt ut, så er det kanskje fordi du bor i en annen del av landet enn Finnmark. Til sammenligning så er det 406 km til Alta hvor vi bor, og vi hadde altså kjørt de fem og en halv timene til Nesseby i romjula hvor vi har mye slekt og venner. Radioaktivt utslipp fra Murmansk kan potensielt nå frem til Øst Finnmark på rundt to - tre timer gitt vindretningen.

Slikt radioaktivt utslipp kan ha mange konsekvenser. Blant annet kan det føre til skader på cellene, og dermed også DNA-skader samt andre alvorlige sykdommer.

Faktum er at Andrejevabukta har verdens største konsentrasjon av atomubåter og atomvåpen. Andrejevabukta ligger 55 kilometer fra norskegrensa, og jeg har fått anledning til å høre dyktige redaktøren for BarentsObserver Thomas Nilsen fra Barentssekretariatet foredra om dette ved to ulike anledninger. Her er høyradioaktivt atombrensel fra mer enn 100 russiske ubåter lagret i tillegg til store mengder flytende radioaktivt avfall. Kola atomkraftverk i Poljarnyj Zori er i drift med reaktorer som er 36 og 34 år gamle.

Norge har i 2010 kommet med en stortingsmelding om Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene . En viktig melding som etter min kunnskap har fått lite oppmerksomhet. Er det ikke påfallende at vi på Sametinget ikke har behandlet denne for eksempel? Jeg syns dette er en svært viktig sak, og det også fordi vi vet at diskusjonene om å etablere kjernekraftverk i Nord-Finland også er aktuell stadig vekk.

Vi vet hva Tsjernobyl-ulykken handlet om. Det radioaktive nedfallet ble ført inn over Norge fordi vindretningen stod i vår retning dagene rundt 26.april 1986. Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter, og kom dermed inn i næringskjeden. Sauer og reinsdyr som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009. Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk.

Statens strålevern har hatt et eget overvåkingsprogram av utsatte befolkningsgrupper i forhold til radioaktive isotoper. Ja, du gjetter riktig, samene er blant disse gruppene, og det måles fortsatt den dag for å overvåke det radioaktive nivået hos den sørsamiske befolkningen. Rein spiser nemlig lav, og lav vokser sakte. Radioaktivt nedfall er derfor tilstede og omsettes i næringskjeden "saktere" for oss, slik at om man spiser mye reinkjøtt er man altså i en utsatt befolkningsgruppe. Det gjelder sikkert vilt generelt og annet som vi spiser og får inn i næringskjeden.

Sametinget har likevel ikke særlig til fokus på disse spørsmålene, i allefall ikke siden jeg ble valgt inn i 2009. Hvorfor ikke, kan man kanskje spørre seg. Jeg mistenker dessverre at dette er høyst tilfeldig. Man kan alltids argumentere omkring at Sametinget ikke har beslutningsmuligheter i slike saker, eller utenrikspolitisk påvirkningskraft nok. Da må man etter min mening også spørre seg om hva Sametinget i alle dager gjør i internasjonale miljøkonferanser som den i for eksempel Durban sist. Noen syns sikkert at Sametinget absolutt ikke har noe der heller å gjøre, men jeg er helt grunnleggende uenig i det. Urfolk er blant de som opplever utfordringene knyttet til global oppvarming, forurensing og miljøgifter bokstavelig talt sterkest på kroppen. Vi har en rett og en plikt til å delta i disse foraene. Jeg syns at både stortingsmeldingen om atomsikkerhet, atomsikkerhet og beredskap, informasjon til befolkningen og sikkerhet for oss som bebor disse nærområdene er avgjørende viktig.

Julekosen i Nesseby fortsatte tilnærmet ufortrødent selv om en gigantisk sikkerhetsrisiko for både oss, den oppvoksende generasjonen og generasjoner som ennå ikke er født faktisk utfoldet seg på andre siden av grensen. Sametingspresidenten rakk ikke å få inn en bitteliten appell om behovet for styrket atomsikkerhet i nyttårstalen sin heller. Noen som nevnte nordområdepolitikk? Ja, det ja. Den blir vel neppe behandlet i Sametingets plenum den heller, annet enn at sametingsrådet fremmer en uttalelse som er passelig rund nok.

Stod det noe om scooterkjøring der forresten?