onsdag 24. oktober 2012

Kjedelig parlament uten profiler

Sametinget er uproduktive og lite dagsaktuelle sier sjefsredaktør i Nordlys, Anders Opdahl. Han savner relevante og spennende saker i Sametinget. Redaktør for NRK Sápmi Nils Johan Hætta sier at Sametinget ikke er kjedelige, men at Sametinget mangler profiler med oppsiktsvekkende enkeltutspill.

Denne kritikken som fremmes er det kanskje ingen grunn til å bli fornærmet over. Vi må bare innrømme at mange saker som vi har til behandling - behandles på et så generelt og overordnet nivå at det kan være vanskelig å komme med noe som kan minne om Janoš Trosten sin sameferie eller lignende.

Dessuten har jo kjønnsbalansen på Sametinget endret seg. Nå er Sametinget ett av verdens mest likestilte folkevalgte organer om man ser utelukkende på kjønnsbalansen blant representantene. Sametinget har ganske mange dyktige damer, etter min mening. Det har ført til at Sametinget nå setter fokus på den moderne samiske mannsrollen og det snakkes om manglende mannsrepresentasjon i sametingsrådet. Mange av damene på Sametinget er seriøse, hardtarbeidende og noen går tilogmed tidlig å legger seg etter møte-marathonene. De som da ikke er på "husmorsferie", kanskje - eller hvis vi ikke driver med å støtte det lokale næringslivet med ubetalte reklameoppdrag som egentlig er et slag for et sunnere kroppsideal.

Det er selvsagt noe i det at vi damer ikke spissformulerer slik som en del mannlige politikerkolleger. Jeg pleier ofte å stå ett helt intervju med sikker viten om hvilken uttalelse som hadde skapt skikkelig blest i media. Sier jeg det høyt? Nei, det gjør jeg ikke. Hvorfor? Nei, det blir så unyansert, tenker jeg. Mange blir kanskje sinte og irriterte over det jeg sier, og den vissheten kan noen ganger skygge over tanken på de som evt. blir fornøyde og glade over spissformuleringen.

Mange av våre høytpresterende damer har forøvrig kanskje litt mye "flink-pike" syndrom? I Karasjok her forrige plenum så vi et rent kvinnepanel på folkemøte. Det var jo litt action der, men for det meste satt alle de flinke damene og var - nettopp - veldig flinke damer. Med forbehold. Det er viktig å ta forbehold, så man ikke fremstår som vanskelig. Eller enda verre - konfliktsøkende, det er jo så usamisk. Vi er jo et folkeslag som tier når vi er uenige, det vet jo alle.

De mannlige samiske politikerne er kanskje heller ikke så spennende - med mindre de har en eller annen privat skandale å slå i bordet med. Eller for ikke å glemme presidentens berømmelige opptreden i Brennpunkt-programmet Førsteretten. Nå har han jo allerede trukket seg tilbake for ett år siden, så da kan han jo med tyngde fleske til med at "de har pinadø med å lære seg samisk" i mellom all internposisjoneringen som APs sametingsgruppe er opptatte med. Det mest spennende er å se hvor mange menn de greier å nominere på listetoppen tilslutt - er det seks av sju eller fem av sju vi snakker her. Selvsagt også en real hanekamp om hvem som skal bli presidentkandidaten deres da.

Det er ikke få ganger jeg har fått høre klagende sukk fra folk om hvorfor vi politikere skal drive å krangle hele tiden. Det beste ville jo være å være enige. Vi er jo heller ikke få politikere med en liten Martin Luther King i magen og "I have a dream" - å samle alle bak den fine visjonen, de gode intensjonene og de gode målsetningene. Det er det vi vil. Eller kanskje også Change. Eventuelt. Det var slik det var da Ole Henrik Magga ledet Sametinget, ikke sant? Sukk. Det skulle vært som før i tiden.

Dette gjør jo kanskje at det kan være nokså lite spennende på Sametinget innimellom. Det forstår man jo. De mest opprivende debattene vi har handler vel om Sametingets egen organisering, politikernes honorar/lønn eller vår egen personlige språksituasjon. Ja, også jakta eller primærnæringene da. Den kan lørve opp enhver slitsom "etter-lunsj" økt. Vi har forresten støttet opp Janoš sin sak om behovet for Brannmann Sam på samisk, men vi tok jo en Kaptein Sabeltann vri på den der. Så det så.

Det er et faktum at det politiske initiativet koster. Det koster meningsbrytning, at noen støtter opp mens andre kanskje freser i motstand mot en og samme sak. Mest behagelig er det å fremme det som alle enes om. Det er trygt. Det skaper fornøyde sukk og enighet. Eller å avvente det hele til debatten er nesten over. Da har du ikke det politiske initiativet lengre. Da kan man kanskje summere opp hva et antatt flertall allerede har uttrykt.

Sånn er det ikke med NSR. På landsmøtet skal vi brase sammen om mineraler i samiske områder, diskusjoner omkring avkastningen til samefolkets fond og prioriteringer under fondets virkeområde, vårt nye valgprogram og sist men ikke minst: debatten om det antatt pregløse rådgivende parlamentet vi er så glade i.

Har vi et kjedelig parlament uten profiler? Til landsmøtet kommer blant annet sjefsredaktøren i Nordlys, sist sett i media som ett av de unge ledertalentene fra nord Anders Opdahl og ikke minst forfatter, satiriker, journalist og ledelsesutdannede Mona Solbakk.

Det er sjelden jeg gleder meg mer til en debatt enn denne gangen. Det skal bli meg en sann glede.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Husk nettiketten:) Så bra at du er engasjert og vil kommentere. Velkommen!