søndag 6. januar 2013

Den norske kulturkampen

Den norske kulturkampen er på alles lepper. Anført av blant annet Christian Tybring-Gjedde (FrP) og debattanter som Jon Hustad. Disse to har funnet anledning til å henge en debatt som faktisk har gått lenge under multikulturalisme begrepet på kulturminister Hadia Tajik (AP), og med det kan man si at debatten er gått veldig mainstream.

Ola Borten Moe (SP) er også en av flere som over tid har gått i bresjen for det som jeg her vil kalle den norske kulturkampen. I 2009 sier han i ett intervju med Adresseavisa at "Dette er Norge. Det fins ikke noe annet utgangspunkt enn vårt. Vår religionsfrihet og ytringsfrihet blir truet hver eneste dag." Siden har han også slått et slag for "positiv nasjonalisme" som han kaller det i et intervju i Morgenbladet for et par år siden som jeg ikke fant på nett og kan lenke opp.

Debatten tar utgangspunkt i at norsk kultur er under press, og at det flerkulturelle vil bidra til at norsk kultur vil tape over tid. Og multikulturalisme-debatten er også en sentral debatt i akademia. Særlig med tanke på det å definere innholdet i multikulturalisme begrepet. I de senere år har man i norske akademiske miljøer problematisert multikulturalisme som ideologi og noen har forsøkt seg på en middelvei ved å forsøke å si ja til flerkultur, men nei til multikulturalisme som en overbygning for tenkning og systemer i landet. I det offisielle Norges dokumenter er begrepene under diskusjon hvor det i stortingsmelding nr. 49 (2003–04) «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse» blant annet fremkommer i punkt 3.2 at "multikulturalisme kan låse mennesker fast i båser" og at "politikk for flerkultur kan kritiseres for at den med eller uten vilje fremmer en kulturforståelse som ser kultur som stivnet og uforanderlig".

Disse spørsmålene er i høy grad interessant også i forhold til debatten om samisk kultur-, samfunns- og rettighetsutvikling. Etableringen av Sametinget er en del av dette. I samiske miljøer kjenner vi svært godt til avarter av disse debattene som stadige spørsmål om berettigelsen av Sametinget som folkevalgt organ, problematisering av urfolksbegrepet, spørsmål om hva samisk kultur er (alltid i forhold til den norske kulturen), og om det finnes samer (sic!) og ikke minst det evindelige sporet om de "mange" samiske særrettighetene.

Etter 22.juli var mulitikulturalisme-debatten veldig sentral i mange fora. Det er en viktig debatt fortsatt, og det skal vi ikke glemme. Jeg er egentlig mest overrasket over at de ledende sametingspolitikerne ikke har grepet anledningen til å diskutere situasjonen for samisk kultur i kjølvannet av disse debattene som nå har gått over lengre tid. Det burde vi, det er virkelig en gylden anledning for oss med vårt urfolksperspektiv.

Spørsmålet har nemlig meldt seg mer enn en gang. Er den norske kulturen under et sånt press at det rettferdiggjør at samiske barn ikke får oppfylt sine rettigheter til opplæring i og på samisk? Er den norske kultur under ett sånt press at det rettferdiggjør at samiske museer må få mindre bevilgninger fra staten enn tilsvarende norske? Er den norske kulturen under et sånt press at det er riktig at samiske barn ikke får læremidler i og på eget språk og at samiske eldre ikke får snakke samisk når de mottar omsorgstjenester (hvor blir det av den samiske verdighetsgarantien?). Eller er den norske kulturen under ett sånt press at vi må legge ned Sametinget? Det er mange spørsmål man kan formulere slik.

I noen debatter jeg har deltatt i - har jeg forsøkt å stille følgende retoriske spørsmål:
-        I 2010 var det kun 67 barnehager i Norge som gav samisktilbud til barna, av disse var 30 barnehager norske barnehager som gav ett samisk tilbud mens 37 av barnehagene var samiske barnehager. I 2010 var det altså snakk om 817 barn i Norge som fikk ett eller annet tilbud om samisk i barnehagen. Det er til sammenligning 5800 barnehager i Norge og det er 192 600 barn i disse barnehagene. Hvordan kan 817 samiske barn utgjøre en kulturell trussel for disse 191 783 andre barna?

-        Videre var det samme år 2245 elever som fikk undervisning i faget samisk på skolen. I tillegg hadde 917 elever i grunnskolen samisk som førstespråk. Opplæring i og på samisk foregikk ved ni grunnskoler i Norge.  Det er 612 168 andre barn i norsk grunnopplæring og 3000 norske grunnskoler – og spørsmålet blir dermed - hvordan kan disse samiske elevene utgjøre noen som helst form for kulturell trussel mot de 612 128 andre barnas norske kulturbakgrunn i Norge?

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det er for eksempel totalt 10 926 folkevalgte i 430 kommune- og bystyrer i Norge og 169 stortingsrepresentanter i dette landet. Til sammenligning er det 39 folkevalgte i Sametinget. Hvordan kan disse 39 sametingsrepresentantene utgjøre en særlig og urimelig maktutøvelse ovenfor de 11 095 andre folkevalgte i dette landet? Om vi også rent faktisk går inn på selve Sametingets rolle - så vil man kunne finne at den relle makten i Sametinget er nærmest det vi kan kalle makt når vi snakker om symbolsk maktutøvelse. Budsjettene til Sametinget er i stor grad bundet opp mot ordninger som staten selv har innstiftet og hvor forvaltningen etterhvert er overført Sametinget.

Disse få eksemplene viser etter min mening at oppkonstruerte trusselbilder av situasjonen svært ofte settes inn i en fullstendig forvridd forholdsmessig kontekst. Den norske kulturkampen er likevel så påtrengende at debattene nå har gått i lang tid på mange nivåer og i mange former.

Jeg har noen ganger fundert på om det norske kulturløftet burde mangedobles, og om det kanskje ville ha ført til at majoritetsbefolkningen ville kunne opparbeide mer romslighet og toleranse og ikke minst forståelse for den samiske kulturen. Det norske kulturløftet må gjerne mangedobles, men jeg tillater meg faktisk å tvile litt på om toleransen og romsligheten for andre kulturer nødvendigvis øker. Jo mer monokulturelt dette samfunnet fremstår, jo vanskeligere trur jeg at det blir det for urfolk og permanente minoriteter - jo mer begrunnelser og forklaringer må vi komme med for å berettige vår eksistens.

En hovedutfordring er en regulær kunnskapsbrist i majoritetssamfunnet om samiske forhold. Det viser seg for eksempel  i den "hvitvaskede" undervisningen som gis norske skolebarn i dette landet. I læreplanene tas det ikke opp at man i skolene skal ta frem historien om fornorskingen, noe som blir problematisert av Hadi Strømmen Lile i hans doktorgrad og i flere debattinnlegg. Hvordan kan man  forstå den samiske situasjonen, når man ikke kjenner historien og konsekvensene av en aktiv politikk for å utrydde samisk språk og kultur i over 112 år?

Mens Tybring-Gjedde og Tajik må forsøke å definere hva norsk kultur er, - pinnekjøtt og kålrabistappe eller pølser og 17.mai, så blir dette etter min mening merkelige eksempler hvis man snakker om en kultur under press. Den samiske befolkningen er til sammenligning i en situasjon hvor ett mindretall av vårt folk kan vårt eget språk. Fortsatt er det vanskelig for de oppvoksende barn å få det de etter FNs barnekonvensjon, ulike internasjonale konvensjoner og norsk opplæringslov har rett til: nemlig undervisning i og på sitt eget språk.

Hva handler den norske kulturkampen om egentlig? Er det snakk om retten til et monokulturelt samfunn, eller er det snakk om en kultur under press som kjemper for kulturell overlevelse eller er det retten til definisjonsmakta vi snakker om?

Opplys meg gjerne.